4:4:4
Jeg har i det siste tenkt litt på mengden filmer jeg har sett som har vært skutt digitalt, og sett på fordeler og ulemper. Det er ofte en klar visuell forskjell, og for min egen del, en klar økonomisk fordel å skyte digitalt fremfor film. Men er det bedre?
Filmkameraer eksponerer ofte hver frame kortere enn digitale videokameraer, siden filmkameraer må transportere filmen videre for å kunne eksponere neste frame. Dette utgjør den største visuelle forskjellen mellom film og video: shutterspeed. Det er derfor film ser ut som «film» og video ser ut som «video». Problemet er når man skyter film på et digitalt videokamera (Genesis, RED etc), og kanskje uønsket oppnår en «video»-estetikk. Bare det å panorere kan avsløre hvilket kamera som er brukt. Dette er et velkjent og stadig mer debatert emne innen filmfoto, og jeg håper det er en fase vi snart er ferdig med, for brukt feil kan det kan ødelegge en god film.
Apocalypto inneholder noen av de mest ekstreme eksemplene på «open shutter» (1/24 shutter). Filmen ser ut som video, og man kan diskutere om denne estetikken passer eller ikke. Det er et kreativt valg filmskaperen gjør, og det er tydelig at bransjen liker det, Apocalypto ble nominert av ASC til «Outstanding Achievement in Cinematography», noe som har mye å si for HD-delen av bransjen.
Noen gjør det med den hensikt å gi mer lys til hver eksponering, man tjener mye lys på eksponeringen og sparer kanskje utgiften av større lyskilder, men taper den typiske «flimrende» stilen man er vandt med etter hundre års erfaring. Det er lite å si på den digitale oppløsningen, dynamisk bredde, fargegjengivelse etc., men det er når man animerer bildene, setter de i rekkefølge digitalt -ikke analogt, at man ser forskjellen. Noen lykkes bedre enn andre i å gjenskape filmfølelsen og dette er grunnet en kombinasjon av god lyssetting, riktig bruk av shutterspeed, generell kamerabruk som panorering og bevegelig kamera som normalt kan avsløre digitale sensorer. Dette er selvfølgelig også personlig smak, ikke alle ser denne effekten som et problem, eller ser det i det hele tatt, men for meg som fotograf er det vanskelig å ikke henge meg opp i det.
Det er jo uansett et estetisk valg man må ta, hvilken maskin passer best til den gitte jobben. Bare det at det er film betyr ikke at det er bedre enn digitalt, og det at det er 4K rett på minnekort er ikke nødvendigvis bedre enn filmnegativer -man må vurdere alle alternativer når man velger utstyr til en gitt jobb. Det er selvfølgelig fordeler med digitale videokameraer som ikke direkte har med bildekvalitet å gjøre, som økonomi og workflow i etterarbeidet, men også praktiske fordeler som vekt og gode eksponeringer i lite lys.
Når man lykkes med å skyte digitalt uten å avsløre det, er det ekstra gøy å finne ut at filmen faktisk er skutt digitalt. Det var skjeldent jeg merket at Zodiac så myk og video-aktig ut i bevegelser. Filmen er skutt på Genesis, samme som ble brukt på Maimi Vice, som ikke engang prøver å skjule hvilket kamera de bruker. Vice inneholder de fleste feil jeg vet om, og jeg mistet en favorittregissør når Michael Mann fikk smaken på digitalt, fordi estetikken etter min smak ser «billig» ut. Andre filmskapere, som David Fincher, bruker teknologien på en annen måte. Benjamin Button og Zodiac «ser» ikke video ut, selv om de er skutt på video, og selv om filmen skal inneholde en mengde cgi-elementer er det ikke alltid man skyter digitalt, filmen «300″ ble skutt på film og er nesten utelukkende greenscreen.
Som sagt innledningsvis kan fordelen med digitalt være at jeg kan skyte mer materiale og ha mer å jobbe med i post, eller skyte til man får det perfekte bildet -men en lei tendens jeg har sett på litt for mange «indie»-produksjoner er mangelen på respekt for mediet man skyter på. Det er lett å bare la kamera rulle litt før for å være klar når sminkør eller rekvisitt går ut av frame, eller ikke kutte for å gå «rett på en ny en» men fortsatt måtte vente på justeringer på settet før man kan starte scenen igjen. Dette, og det å ikke tenke på digital video med samme type verdi som film, gjør at man bruker utstyret og opptakssituasjonen på en annen måte. Den mentale innstillingen på settet blir sløv hvis man ikke respekterer opptaksmediet. Jeg elsker å gå på et sett hvor man kan merke konsentrasjonsnivået øke med en gang fotografen roper «speed!» og man kan kjenne pengene rulle i magasinet. Det er noe annet på et digitalt filmsett, selv med en rutinert stab, så får jeg ikke samme følelsen når det er megabytes i magasinet. Men det handler jo om stil, går man frem for å lage en film med filmatisk stil, men skyter digitalt og oppnår et video-utseende, mener jeg at man har mislyktes. Bruker man de visuelle egenskapene kameraet har for å oppnå en visuell stil, har man lykkes.
For min egen del skal jeg de neste månedene skyte en musikkvideo og en kortfilm på HDSLR, og gjør forarbeid på en spillefilm som skal skytes på RED. Valgene til dette har vært estetiske, men også økonomiske og praktiske, samt en ivrig nysjerrighet i å utforske HDSLR på filmsett, et bruksområde kameraet ikke direkte er designet for. Men jeg har enda å møte et prosjekt som skriker «film», som overhodet ikke kunne vært skutt på noe annet. Jeg gleder meg til den filmen!
Mer info:
RSS Nyhetsfeed
Hver gang slike diskusjoner dukker opp tenker jeg bare på de avsluttende ordene fra Francis Ford Coppola i Hearts of Darkness.
You know, suddenly, one day, some little fat girl in Ohio is going to be the new Mozart, you know, and make a beautiful film with her little father’s cameracorder. And for once the so-called professionalism about movies will be destroyed – forever. And it will really become an art form.
Endelig Eirik :) Har vært på nippet til å skrive om dette flere ganger, og gledet meg veldig til diskusjonen. Det er utrolig mange interessante aspekter ved videoestetikk, og jeg er ingen prinsipiell motstander av den. Det er mange prosjekter som kanskje først og fremst burde vært skutt på video, og jeg har skutt noen av dem selv. Jeg (og du) tilhører jo uansett en generasjon aspirerende fotografer som er fostret opp digitalt, og vel først har tilnærmet oss filmmediet etter å ha fanget våre første bilder som 1-tall og 0-tall.
Men jeg kan ikke unngå å irritere meg over det jeg mener er feil bruk av videoestetikk, eller rett og slett misforstått bruk. For eksempel i 2012, en film med 200 millioner dollar i budsjett, som neppe manglet lys til å lyssette en 180 graders lukker, men likevel har scener inne i den ene arken på slutten, nærbilder av karakterer, som bare svømmer rundt i framen på grunn av full åpen shutter. Hvorfor? Tror de at det er kult at publikum ikke klarer å registrere ansiktsuttrykkene til skuespillerne, og i verste fall blir sjøsyk?
Det faktum at film ikke kan ha større åpning på lukkeren enn 180 grader (altså 1/50 eller 1/48 sekund lukkertid) er en tilfeldighet basert på de fysiske realitetene knyttet til å transportere film gjennom gaten og eksponere den 24 eller 25 ganger i sekunden, men det har vist seg å ha stor betydning for vår evne til å registrere skarpe enkeltbilder når de projiseres i sekvens. Når man velger å bryte denne «magiske» grensen med et digitalt filmkamera bør man være ekstremt bevisst på denne effekten, og jeg synes det er rart at ekstremt dyktige og erfarne filmfotografer på store amerikanske produksjoner går i denne fella gang på gang.
Jeg har en personlig liten teori som sannsynligvis ikke stemmer, og uansett ikke har noen god forankring i noe jeg har lest eller erfart. Men jeg tror kanskje at en del erfarne filmfotografer som har vokst opp med analoge prosesser, og først har fått digitale kameraer de siste årene, faktisk ikke helt forstår mediet på samme måte som vår generasjon gjør. Det er i alle fall den eneste logiske forklaringen jeg finner på det jeg mener er helt uforståelig, nemlig at så mange filmer de siste årene fremviser en så dårlig bruk av video.
For eksempel i Public Enemies som bruker anti-estetikk på en måte som absolutt ikke fremhever opplevelsen av historien — det virker nesten på meg som de har gjort et desperat forsøk på å nyskape seg selv og sjangeren, og til slutt blitt så opptatt av alt de gjør som er så annerledes enn man normalt ville gjort, at de har glemt å ta et steg tilbake og se på helheten og tenke «men er det egentlig hensiktsmessig? Oppnår vi det vi ønsker?». Jeg ser på det som en slags midtlivskrise, bare at i stedet for å kjøpe motorsykkel og ligge med 20-åringer, har disse gamle heltene kastet seg på den siste trenden og misbrukt den totalt.
Nei, se heller til Anthony Dod Mantle, en av mine absolutte favorittfotografer fra den senere tid, som gjennom sitt arbeide på blant annet 28 Days Later, Antichrist og Slumdog Millionaire fremviser en fantastisk forståelse for det digitale mediet, og bruker det på måter som bærer frem historien på en helt fantastisk måte. Dean Semler kan ta med seg sitt Genesis og gå å legge seg.
Vi er på bølgelengde, Fredriksen! Jeg føler også at det er en form for nyskapning i mange av de nye digitale filmene, kanskje føler bransjen en trang til å finne på noe nytt i tråd med 3D og «event»-produksjoner, å bruke disse nye kameraene på alle mulige måter og finne ut hva publikum vil ha.
Mantle er genial, det er noen som forstår hvordan man skal bruke det digitale utstyret på en god måte, og ja det er utrolig hvor mange erfarne fotografer av høy klasse som får filmene til å se ut som tv-serier. Det er helt klart at økonomi og praktiske årsaker ikke er grunnen til at 2012 ser video ut, det er et estetisk valg. Det kan føles som om bransjen prøver seg frem med ny teknologi, og at responsen kommer til å forme hvordan man gjør ting fremover.
BTW, så er det nok en ganske klar agenda hos mange produsenter å presse igjennom digitalt opptak fremfor film fordi de tror det skal bli billigere. Det KAN bli billigere, spesielt for lavbudsjettsprosjekter hvor alternativet er å ikke skyte i det hele tatt, men for en normalt budsjettert produksjon blir det gjerne dyrere når man har betalt for all databehandlingen og backupløsningene som kreves både for å få forsikring, og for å få sove om natten. Det er dessverre mange myter og misforståelser i sirkulasjon.
Følte nesten at jeg måtte slenge meg på jeg også!
Har i det siste jobbet mye frem og tilbake mellom det digitale og det analoge film mediet – og det er opplagt at en hver film krever en individuel estetikk, om dette så skulle lene mot det ene eller det andre.
Det som er realiteten i dag er at den digitale teknologien sakte men sikkert krabber seg oppover mot det vi har ansett som en ‘film standard’ i mange mange år. Jeg tror personlig ikke at den digitale film estetikken noen sinne kommer til å se ut som analog film – men det vil absolutt komme veldig nære.
Problemet er hvor tilgjengelig high-end digitale film kameraer har blitt i de siste årene. Denne tilgjengeligheten har, i mine øyne, skjøvet alt for mange filmer av ekstremt lav kvalitet (på alle nivåer; konseptuelt og visuelt) inn i den lille dammen av bra film.
Anyways, som alltid (her borte i hvertfall) ønsker produsenter å kutte lønn, kutte priser – spare penger her og spare penger der – og de ser video løsningen som en genial mulighet til nettopp dette. Selv om faktumet er nettopp det motsatte. Den digitale workflow er nettopp det som pusher meg vekk – og når man tenker over det så er en analog worklow ekstremt simpel i forhold. Problemet har lenge vært at prisforskjellen – og at det koster for mye å skyte film. Utviklingen av 2perf 35mm gjør denne forskjellen veldig mye mindere. En kamerat av meg fullførte nettopp en spillefilm der produsentene pushet han mot det digitale hele veien i pre-prod. Han tok det i sine egene hender og sendte inn forespørsel om en full post quote for RED, S16mm og 35mm fra Technicolor. Jeg så disse quotene i går og forskjellen, som var basert på 80.000 fot med film vs. RED, var minimal. Den digitale workflow var faktisk et titalls tusen dollar dyrere enn S16mm og 2perf 35mm.
De endte med 2perf over RED – en av de første 100% 2perf spillefilmene i Vancouver, noe han fikk mye cred. for av både Kodak og Technicolor for.
Digitale bilder som herr Pettersen nevnte kan være veldig passende. Syntes Zodiak er et veldig bra eksempel – men alt i alt – på samme måte som jeg føler at Digitale bilder har mindere personlighet, føler jeg at den analoge prosessen sitter igjen med mere ‘artistic creativity’ og sjel.
På Den norske filmskolen er det mye diskusjon frem og tilbake for de ulike eksamensfilmprosjektene som skytes i disse dager, om de skal skyte digitalt (RED / SI2k / D21), S16mm eller 2-perf 35mm. Det er selvfølgelig mye estetikk i valgene de ulike prosjektene tar, men senest denne uken var det en gruppe som hadde blitt presset til å skyte RED over sitt førstevalg S16mm som hadde regnet ut at RED faktisk ble dyrere, og dermed ser ut til å få presset igjennom sitt ønske om å skyte på film.
Men det er klart at her i Norge er det dyrere å skyte film enn hos deg Benji, i og med at lab koster såpass mye mer her. Jeg har et håp om at spesielt scannerteknologier skal utvikles og bli såpass mye bedre og billigere i årene som kommer, at film kan fortsette å konkurrere med en digital verden som blir både mindre, bedre og billigere for hvert år som går. I min ideelle verden velger man om man skal skyte digitalt eller analogt ut fra estetiske preferanser, og ikke økonomi.
Godt sagt…