Long take

Jeg tar av min hatt til de som lagde klippene i denne posten. All ære til den produsenten som sa: «1300 statister i to dager på en lang strand for ét steadicam bilde? Kjør på!» eller den stakkars operatøren som trasket rundt med riggen hele dagen og lagde filmhistorie. Jeg er evig fan av Steadicam-riggen. Av alt utstyr på et filmsett må vel technokranen og steadicam´en være det som fasinerer meg mest. Fordelen med steadicam er at man ikke er låst til en kjøring på skinner eller praktiske begrensninger som dører, trapper etc. Akuratt som håndholdt kan bildet fortsette så lenge man har film i magasinet, og bare budsjett og handling setter grenser. Når man både har en god drivende handling OG en longtake som tilfører filmen noe unikt, da blir tagningen minneverdig. Klippene nedenfor er enten eksepsjonelt godt laget rent teknisk, eller enkelt skutt for å la handlingen bære scenen.

Vi kan jo starte med en klassiker: klubbscenen fra Martin Scorsese´s «Goodfellas» av mester-operatør Larry McConkey.

Så har vi Joe Wright´s «Atonement» med et bilde av operatør Peter Robertson. Et av de beste koreograferte bildene jeg har sett, kan jo diskuteres om det er FOR langt men det skal ikke stå på prestasjonen iallefall! Med over tusen statister på settet ble bildet skutt på en Panavision 17,5-34mm zoom for å skifte framing under kjøringen, 500fots magasin på et Panaflex XL. Det var den tredje tagningen som ble brukt. (En annen film med heftige longtakes og sinnsykt mange statister er «Russkiy kovcheg» av regissør Aleksandr Sukorov og operatør Tillman Büttner)

Men man må jo ikke ha steadicam for å lage gode longtakes! Hele poenget med en lang tagning er å holde intensiteten oppe, holde fokus på karakteren.. Dette klippet fra «Children of Men» av Emmanuel Lubezki ASC putter tilskueren rett inn i situasjonen og slipper dem ikke løs. En fin spot om den visuelle stilen i filmen finnes her.

Jeg er også fasinert av denne scenen fra «Oldboy» av Chan-wook Park. Drivende musikk, 3D kniv i ryggen, stilistisk skutt… deilig action!

Enda en kampscene fra «Tom Yum Goong». Et fire minutters langt onetake på steadicam (operatør: Somsak Srisawa) med stunts uten vaiere. Skutt på Arri3 med Zeiss 10mm.

Gus Van Sant´s «Elephant» er kanskje en av de filmene man enten liker eller hater. De lange hvilende bildene er veldig krevende for tilskueren, og jeg kjenner flere som ikke kan fordra filmen (kanskje litt også pga de uerfarne skuespillernes prestasjon).

Tarantino´s «Kill Bill» ble raskt en klassiker og lenge debattert mht teknikk. Kran, dutch, stepoff, god koreografi og handling.. dette klippet har alt.

Jeg kunne holdt på i evigheter,har jo ikke nevnt åpningsbildet i «Snake Eyes«, «Carlitos Way» (begge av De Palma), åpningsbildet i «Strange Days« av Kathryn Bigelow, «Irreversible» av Noe, de lange walk-and-talk scenene i «Før Solnedgang» og «Før Soloppgang» av Linklater, avslutningsbildet i «Frenzy» av Hitchcock som inneholder mitt favoritt-offscreen-mord, og forsåvidt hele filmen «Rope» av samme regissør som består av ti lange tagninger på 4-9 minutter (forøvrig hans første fargefilm). Det hadde også vært skammelig å ikke nevne «The Shining» av Kubrick.

Men vi kan jo avslutte med en klassiker, Orson Welles´ «Touch of Evil» hvorpå åpningsbildet lenge har vært stemplet som en av de beste lange tagningene noensinne: