3D vs. 2D

Jeg er nok ikke alene i å være ivrig fasinert av 3D-filmens gradvise ankomst de siste årene. Døgnfluen som historisk sett har vært periodevis populært i noen år før det dør ut pga dårlig teknikk, virker nå å ha nådd et såpass høy teknisk nivå at spørsmålet om i hvilken grad 3D vil overleve heller står på det filmatiske språket og historiene, og hvordan teknikken smeltes med denne.

…Så, hvorfor 3D?

Først, stereo-fotografiets historie:
I år 280 f.kr. dannet Eukleides teorien om at dybdesyn oppstod når hvert øye oppfatter to ulike bilder av samme objekt. Da Vinci studerte dybde og utførte malerier med tydelig kunnskap om dybdeforhold. Giovanni Battista della Porta og Kepler fulgte i ca. år 1600 med detaljerte forklaringer av projeksjonsteorien til det menneskelige stereosyn.

Stereofotografiets far var Sir Charles Wheatstone, som i 1833 utviklet stereoskopisk fremvisning av to noe ulike bilder, påfulgt av David Brewsters “Brewsters Stereoscope” i 1849 som ble grunnlag for all videre utvikling. Stereofotografi ble fremstilt under Verdensutstillingen i 1951 (World Fair) og ble en kort bølge som sakte døde ut da filmer ble populære i starten av 1900-tallet.

Utviklingen av såkalt Anaglyfe bilder i 1853 av Wilhelm Rollmann og Joseph D’Almeida i 1858 blandt andre, var starten på det de fleste av oss kanskje tenker på når man refererer til 3D. To bilder printet oppå hverandre, vanligvis et bilde med rødt filter og et med cyan eller grønt filter og sett gjennom spesielle briller. Med disse fargene sees røde partier på bildet som hvitt og blått som sort. Slikt finner man fortsatt som barneleker.

3D film:
Som nisje har 3D filmen vært mer eller mindre populært like lenge som filmen har eksistert, men har aldri rotfestet seg helt. Gullalderen var mellom 1952 og 1955, og døde ut på grunn av dårlig projeksjonsteknikk, vanskelig fotokjemisk prosess og den sterke konkuransen til det populære anamorfisk CinemaScope. Pga dårlig teknikk fikk publikum ofte følelsen av sjøsykhet og slitne øyne, og det har gjort at nisjen døde ut på 50 -og 80-tallet.

Utgangspunktet til 3D film er kort fortalt: å ha to spesialbygde kameraer som filmer samme objekt fra forskjellig perspektiv, og et projeksjonssystem med 3D briller som gir illusjonen av dybde. Slikt utstyr er dyrt og har først det siste tiåret begynt å standardisere seg med hjelp av digitalt opptaks -og fremvisnings-utstyr.

“(…) coupled with dramatically improved digital projectors that can now run at frame rates high enough to ‘flash’ both stereo images from the same projector using a fast moving polarizer or glass. Combined with newer technology in glasses, all these things help produce much better 3D effects.”

Tim Baier, VFX supervisor

James Camerons Terminator 2 som blir vist på IMAX ble skutt på stereo 65mm og var en periode svært populær, men 3D forgrenet seg ikke over i vanlig fiksjonsfilm pga manglende projeksjonsutstyr rundt om i verden, og mangel på standardisert uststyr. (I tråd med resten av verdens digitalisering blir forøvrig IMAX også gradvis digital etter at de inngikk partnerskap med Texas Instruments og skal fase ut filmprojektører. Dette kan medføre 70mm formatets død innen få år.)

Vi kan idag nyte alt fra dataanimerte drager til live action Hanna Montana i 3D og teknologien begynner å bli standardisert mht opptaksteknikk og etterbehandling. Det er interessant å se hvordan de forskjellige effekthusene kollektivt utvikler teorier og normer innen 3D-film, for best å fremstille et stereobilde, og problemene ligger ikke bare i det tekniske som lystap ved bruk av polariserende briller, eller best optisk fremstilling av 3Dbildet -men snarere hvordan å best utnytte dybdefølelsen i en fiksjonsfilm-sammenheng. Hvordan kan 3D hjelpe med å fortelle historien?

3D opptak:

Convergence vs. parallelt kameraoppsett er en diskusjon som tidligere har delt bransjen, når de fleste andre problemer virker å bli standardisert. Det har å gjøre med kameraoppsettet, om kameraene skal være rettet rett frem eller peke noe mot hverandre. Sistnevnte, “convergens”, er slik øynene våre virker: en muskel trekker dem mot hverandre for å holde et objekt i “fokus”.

Vince Pace er nåtidens forkjemper for 3D utviklingen og har perfeksjonert kameraoppsettet og jobber tett med James Cameron i utviklingen av rigger til ulike kameratyper. Riggene kan presist justere convergens synkronisert med fokus, så ved fokusskifter vil man også forandre vinkelen på kamera, akuratt som øyet. Et eksempel på hvor presist dette er: et optikkskifte kan ta fem timer!

Et annet tema som har dukket opp som et potensiellt problem er faktisk framing. Ved å gå fra et bilde med hovedfokus på høyre side, til et nytt bilde med hovedfokus på venstre side, forvirres øyet hvis 3D effekten (interocular distanse) er for stor. Jo “flatere” bildet er jo lettere kan øyet vandre i bildet, jo større dybde-effekten er, jo mer “låses” øyet til fokuspunktet. Siden convergensen kan justeres i post kan dette være problemer man løser i klippen. Jo mer man vil at øynene til publikum skal vandre i bildet, jo større dybdefokus må man ha, det er jo også et stilmessig valg som forandrer hva slags type film man får.

3D postprod. og fremvisning:

Problemer oppstår ved bruk av beam-splitter eller speil i kamerariggen, som gjerne farger mørke toner og lager støy. Hvert bilde må være likt eksponert mht farger og lysstyrke for å ikke irritere øyet.

Fargekorrigering skjer med stereobriller da det polariserende glasset stjeler lysstyrke som igjen forandrer fargeintensiteten. Jeg går utfra at man da fargekorrigerer filmen to ganger, siden fremvisningsresultatet er så forskjellig i lysstyrke og fargemetning.

Dybde-effekten man får med RealD (en teknologi Cameron har frontet utviklingen til) er mye mindre “poppende ut av bildet” som på IMAX, men mer inni lerretet. Den bruker sirkulær-polariserende plastglass som er billigere enn andre typer briller, det betyr at man kan skakke på hodet og se samme 3D bilde, mens på lineærpolariserende glass må man holde hodet rett for å få optimalt bilde. Lineære glass finner man på f.eks. Dolby 3D som er en dyrere men da også noe mer presis mht farger. XpanD 3D er et tredje alternativ som bruker “aktive shutter” elektroniske briller som styres av et usynlig infrarødt lys i salen. Fordelen er at de ikke trenger sølvlerret og ikke har en såkalt “ghosting” feil som man ofte får med RealD og Dolby 3D.

Ringen og Colosseum har digital 3D fremvisning med henholdsvis Dolby 3D (Ringen), RealD (Colosseum 1) og XpanD 3D (Colosseum 3). Jeg så Beowulf i sistnevnte sal med de “aktive” XpanD brillene og må si det var et skuffende førsteintrykk av 3D, det er godt å se at ting har utviklet seg. Det kan diskuteres hvilken sal som er den beste, jeg har hørt flere på Montages si Colosseum 1 er oslos beste sal, men jeg foretrekker ekstremt gode seter og benplass fremfor THX og velger Ringen 1 any day!

…Så, hvorfor 3D?

Personlig mener jeg 3D er et ekstremt mektig verktøy, men publikum blir fort lei hvis det brukes som en gimmick. Hvis elementer popper mot tilskueren i typisk Shrek-theme-park-i-Universal-Studios -stil vil 3D filmen bære preg av useriøs lek -fremfor teknologisk avansert filmskapning. Hvis man heller bruker effekten mer subtilt, som f.eks. i “Avatar”, vil historien bære filmen, ikke teknologien, og 3D effekten vil bare tilføre en høyere grad av tilstedeværelse.

Etterhvert som brillene blir mer behagelige for øyet, når lerret, projektor og kamerarigg sømløst lager et perfekt 3D bilde skulle jeg gjerne sett dramafilmer i 3D, hvis det gjorde at jeg følte meg mer tilstede. For de bildene jeg liker best i 3D er faktisk de roligste kjøringene med god paralax, eller godt komponerte bilder hvor fokus skiftes og man blir ført fra punkt til punkt i bildet. Så for min del er ikke “3D” koblet til “action”, men heller å lure sansene lenger inn i filmuniverset -uansett sjanger.

3D vs. 2D er et personlig valg alle tar. Noen vil ikke røre 3D mens andre elsker det. Digitale kinoer er ialle fall her for å bli, og utviklingen av ny teknologi vil ustanselig fortsette. Vi vil se nye måter å lage film på fremover, og bransjen/publikum står for å velge hvilke fortellermåter som kommer til å bli hyppigst brukt. Det digitale kameraet forandret måten man lager film på, og er kanskje skyldig i celluloidens gradvise bortgang. På lik linje utfordrer 3D vår standardiserte måte å se film på, og vil forme hva slags filmer man lager de neste årene -det har skjedd flere ganger før, men nå har man løst problemene som tidligere førte til nisjens bortgang. Så hva skjer nå?

Man kan jo se på 3D i sammenheng med lydfilmens ankomst eller fargefilmen. Nye oppfinnelser, ny teknologi, forandrer måten man vil fortelle historier på, kanskje denne visningsformen virker avskremmende på noen. 3D har tidligere vært den stygge andungen som har hatt sine 15 minutter nå og da, men aldri helt funnet sin plass. Nå som teknologien gjør det mulig å perfeksjonere teknikken, gjenstår det å se om det slår ann som visningsform, og om historiene som blir fortalt rettferdiggjør bruken av 3D.

Les mer:

Ledende forsker og utvikler av stereoskopisk fremvisning og geni: Lenny Lipton

Interessante og ekstremt nerdete podcaster: FXguide