Maraton: Band of Brothers (2001)

(…) From this day to the ending of the world,
But we in it shall be remember’d;
We few, we happy few, we band of brothers;
For he to-day that sheds his blood with me
Shall be my brother; be he ne’er so vile (…).

Shakespeare, «Henry V»

Da mini-tvserien Band of Brothers (heretter kalt BoB) kom ut i 2001 var den verdens dyreste, og jeg husker stasen med å se en så gjennomført tv-serie av så høy kvalitet.

Det som frister mest mht BoB er seriens gjennomgående filmatiske stil. Det vil være interessant å se hvordan serien oppfører seg som en helaftens la(aaa)ng film. Hele hensikten var å se hvordan serien holdt seg som en kontinuerlig handling, uten avbrudd -så diskusjonene underveis var likeså viktige som episodene selv. Tilstede var undertegnede og regissørene Johan Kaos og Marius Rolfsvåg. Jeg har vært fan av serien siden den kom, Johan hadde sett én episode og Marius hadde sett serien i 2005, så vi hadde ulike forhold til serien, men alle likte den og ville bruke en hel dag på et maraton.

D-day

Rice: Looks like you guys are going to be surrounded.
Winters: We’re paratroopers, Lieutenant. We’re supposed to be surrounded.

Blu-Rayboksen kom i posten, og dagen kom da vi skulle boltre oss foran tven med snop, pizza og Red Bull. Det var en blanding av regn, snø og hagl ute, så sofaen var veldig innbydende da vi møttes kl.10:30 om morgenen for å handle inn matvarer og drikke. Vi startet første episode kl.11:09 og andre episode, «Day of Days», 12:28.

Det var en rolig start på historien. Man blir introdusert til karakterene, man ser intrigene, hvordan de takler presset og hvordan de holder sammen som «brødre» når brorskapet trues av fienden. Man blir stadig påvirket av seriens realisme med intervjuene på starten av hver episode, og det gir serien en ekstra dimensjon når man faktisk ser personen bak navnet og ikke bare en skuespillers tolkning. Det er en ekstrem historie som blir fortalt, og man blir etterhvert veldig godt kjent med karakterene og føler med dem når de gjennomgår de umenneskelige situasjonene man møter i krig.

Kl. 13:14 hadde vi en «strekke på bena» pause og slo på tredje episode kl. 13:25. Allerede da merket jeg at dette gikk fort. Man hadde opplevd så mye over så kort tid at jeg følte nesten serien var for kort. Om ikke lenge ville vi være halvveis i serien, og jeg skulle gjerne likt å sett disse menneskene i flere sesonger for det er så mye å ta av i det universet. Litt av grunnen til at vi hadde visningen av BoB var jo også lanseringen av «etterfølgeren», The Pacific. Her har vi også lagt planer om et maraton når alle episodene er tilgjengelig i HD.

Cliffhanger

Når jeg tidligere har hatt maraton med tv-serier som 24 og LOST, har dramaturgien vært det største problemet mitt. Disse seriene er langt mer bygd på cliffhangere før hver reklamepause og hvertfall på slutten av hver episode. De er lagd for TV og under sendingstidenes premisser. BoB derimot har en helt annen dramaturgisk form. Hver historie er bygd rundt forskjellige karakterer og individuelle situasjoner med nye målsettinger for karakterene. Ettersom karakterene forflytter seg gjennom historien får de nye utfordringer og forholdene endres. Vi følger ikke alltid de samme menneskene i hver episode og det gir serien sitt mangfold. Hver episode starter et geografisk sted og avsluttes et helt annet, men uten noen cliffhanger som griper publikum fast. Grunnen til at man ønsker å se mer er ikke nødvendigvis spenning, men heller ønsket om å vite mer om karakterene og brorskapet dem imellom.

Før en av episodene tok jeg frem stoppeklokken og tok tiden på hver scene, eller hver forflytning i tid og rom. Noen steder var scenene limt sammen med voiceover og ble en kontinuerlig handling således, men generelt gav tidene et inntrykk av den dramaturgiske oppbygningen som var ganske lik i de fleste episodene.

En gjennomsnitlig episode starter enten med en kort handling på noen minutter, enten i form av et frempek eller en liten handling som setter tonen for temaet i den gitte episoden, eller så har vi en ca 10 minutters del med en lengre handling. Resten av episoden har som regel noen fysiske forflytninger som blir delt opp i rundt 10 deler hvorpå en eller to hoved deler er på rundt 8-10 minutter mens resten er korte på 2-5 minutter. Disse lengre delene er høydepunkter som man når mot slutten av episoden, og man har en avslutning som roer ned spenningskurven.

Dramaturgisk sett har altså episodene en mer filmatisk stil, enn en tv-serie, og opplevelsen av å se hele historien som en 705 minutters «film», var veldig tilfredstillende og uten særlig irritasjon over dramaturgi eller gjentakelse. Som sagt var problemet mitt med f.eks. «24» at strukturen var stykket opp med høydepunkter hvert ti-femtende minutt og en hinsides cliffhanger på slutten, samt at serien er repetetiv mht informasjon som blir gitt, siden man normalt sett ser en episode i uka og kanskje har glemt viktig informasjon. Kun én gang merket jeg at serien repeterte informasjon som jeg hadde sett et par episoder (et par timer) tidligere, og dette var for å utdype en karakters forhold til de andre. Bortsett fra den ene gangen forteller altid serien noe nytt, og vi følger alltid nye karakterer, eller de samme karakterene gjennom nye utfordringer.

Del 5-8

15:44 startet vi episode 5 og var midtveis i serien og jeg begynte å merke at ryggen mislikte den statiske tilværelsen. Fem timer uten særlig bevegelse er tungt, både fysisk og mentalt. Etter fem espioder har man blitt svært godt kjent med de fleste karakterene og måten historien fortelles på. Man er blitt vant til det militære språket og den visuelle stilen, og forstår bedre de små tegnene til taktikk og formasjon i kampsituasjoner som man tidligere ikke oppfattet.

Alle episodene har forskjellige regissører, og Tom Hanks har selv regi på episode fem, «Crossroads». En episode som i seg selv skiller seg ut fra de andre episodene da den fortelles gjennom karakteren Dick Winters tilbakeblikk mens han skriver en rapport over en hendelse. En annen episode har en voice-over gjennomgående, andre episoder fokuserer på enkeltpersoner eller enkelt temaer og alle har hver sin måte å gripe tilskueren på.

Del 9-10

Vi kommenterte en scene i del 7 hvor vi følte at serien hadde blitt for amerika-glorifiserende og for tam. Den manglet en edge og en realisme som vi følte serien trengte siden premisset er at historien er sann og situasjonene karakterene er i er ekstreme og nesten umenneskelige. Men episode 9, «Why we fight», traff oss i mellomgulvet. Vi blir her introdusert til en konsentrasjonsleir med utsultede, mannlige fanger. Det er noe vi alle hadde sett før i andre filmer og dokumentarer, men jeg for min del ble påvirket på en helt uventet måte -sansynligvis fordi jeg var så tilstede i universet og var fullstendig i riktig sinnstemning for at handlingen skulle spilles ut riktig.

Dette var episoden som hevet serien fra å være en underholdende og interessant studie på menneskets utholdenhet og samhold i ekstreme situasjoner, til å bli en opplevelse som virkelig setter seg i ryggmarken. For seg selv tror jeg ikke episoden hadde hatt samme effekt på meg. Jeg tror det å kunne ta avstand til historien ved å vente noen dager eller en uke på neste episode gjør så mye med forholdet man får til universet, at man blir for distansert til å kunne føle like intenst for karakterene. Utmattelsen, å være fysisk sliten og trøtt, blandet med gleden over å ha sett ni timer med fantastisk godt håndtverk, gjorde opplevelsen av denne episoden, og denne scenen, ekstrem.

Når vi nådde slutten på siste episoden kl.22:05, følte jeg at jeg bare hadde sett en veldig lang film, en veldig lang historie. Slik jeg så serien tidligere gav meg ikke på langtnær så godt forhold til hva serien faktisk handlet om og de små nøyansene man kan plukke opp innimellom fordi man er så godt kjent med karakterene.

Avslutningsvis gleder jeg meg til å se The Pacific i samme visningsform. Hvis du har BoB liggende og har 705 minutter du lurer på hva du skal fylle med, er dette maratonet absolutt å anbefale. Min beste tv-serie opplevelse til nå.