Liten fisk, stor dam

Filmnorge er et stort og skummelt farvann for oss nykommere. Når vi kommer labbene fra folkehøgskoler og vgs med naive drømmer og en lyst til å være del av gjengen, blir vi møtt med harde assistentjobber og lite lønn, mye slit og svette over alt for lange arbeidsdager. Det er hardt å jobbe på et sett og servere kaffe, når du helst skulle stått med lysmåleren eller gitt regi, men et sted må man starte.

Selv har jeg vært innom en del fagfelt og følt på det å være i bunnen av en rang, og etterhvert som man eldres og jobber seg opp i rangen får man et overblikk i hvor viktig det er at alle delene av crewet jobber symbiotisk sammen som en organisme. Du vet hvor viktig del av produksjonen prod.assene er, likeså kjenner du regissørens behov og produsentens nærvær. Vi feil film-gutter har mellom oss vært innom så og si samtlige fagfelt og er nå kommet til det punktet hvor vi samles under et AS og tar ferden ut på dypere farvann med det ene ønsket vi har hatt hele tiden: Å lage film.

Viktoria Winge og Julia Schacht i spillefilmen "Kjære pappa". Regi: Øystein Stene

Å være en liten aktør blandt store kjemper er ikke så lett, særlig når bransjen er pengelens og vegrer seg for å ta sjangser med høy risiko. Det er da lavbudsjetts-produksjonene kommer inn. Goodwill og dugnadsarbeid er hjørnesteinen i de fleste mindre prosektene vi har hatt til nå, og det har gjort oss hardhudet iforhold til press og trange kår.

Vi yter mer dersom vi vet at resultatet kan gi avkastning senere, selv om man ikke får noen faktisk betaling for arbeidet. Avkastningen har i 2010 manifestert seg i store kontorlokaler og stadig større produksjoner. Hver gang vi lander et nytt prosjekt hvor budsjettet er høyere, cast er profilerte, stab er fyldigere, vet vi godt å huske hvem vi er og ikke heve nesen for høyt.

Ravn Wikhaug, produsent i Feil Film AS, ser tilbake til da firmaet var et NUF i 2007 med det formålet å kunne opsjonere på filmrettighetene til boken «Pornopung». Siden den gang har det altid vært i kortene at dersom vi skal nå opp til et høyere nivå må vi etablere oss som et AS. Ikke bare for å fremstå profesjonelle, men også siden man må ha AS for å få tilskudd fra NFI, og Media Desk krever at man har vært det et år allerede. Som Ravn sier er det i reklamebransjen pengene ligger, og utfordringen i fiksjonsprosjektene er at det stadig blir vanskeligere for nye aktører å få sjangsen på større budsjetter fra NFI.

Den positive siden av dette er det at det er flere iblant oss som forstår at det ikke hjelper å vente på at NFI skal gi deg din mulighet. Du må ta den selv, og da gjerne uten NFI. Det er det som skjer i norsk film nå blant oss unge. Og det er fantastisk!

Produksjonen («Pornopung») vil speile hva norsk film er nødt til å forstå. Og det er det at man må lære seg å lage billigere filmer. Det er en egenskap som er essensiell i harde økonomisk tider. Vi står ovenfor en digitaliserings era og med den må vi også forstå behovet for å ha et lavere breakeven punkt for produksjonene våre.

Ravn Wikhaug, produsent Feil Film AS

Ved siden av lengre spillefilmprosjekter er reklamemarkedet dit vi ønsker innpass til og der de virkelige utfordringene ligger. Det har tatt mange år og nå begynner vi å oppleve bransjen fra et litt annet synspunkt. Med en spillefilm i postprod, «Pornopung»  i preprod og flere prosjekter som blir ferdigstilt stadig vekk er det interessant å se på utviklingen internt i gruppa. Jo mer vi jobber, jo mer vi lærer, desto mer av isberget ser vi skjule seg under vannskorpen. Som Ravn sier, så er det viktigste å takke for tiden til de som bidrar på prosjektene våre. Vi er ydmyke nok til å forstå hvor vi kommer fra.