Visuell analyse: District 9

Dette er en veldig kort visuell analyse av Neill Blomkamps mesterdebut District 9 med hovedvekt i de formmessige valgene filmskaperen har tatt, skrevet 03.10.09.

Handlingen er som bruddstykker av de siste to tiårs sci-fi filmer satt sammen i en realistisk kvasi-dokumentar; dokumentar-stilen overbeviser oss om at det vi ser er ekte, mens sci-fi genre´en gir oss den filmatiske fortroligheten som må til for å komme inni hodene til karakterene og for å forstå de sterke følelsesmessige båndene mellom dem -og naturlig nok fortelle historien på en underholdende og visuell måte.

Kameraestetikken i District 9 er kanskje hjørnesteinen i dens suksess, og samtidig grunnen til at noen ikke blir fengslet av handlingen og heller faller av lasset ganske tidlig. Filmen er bygd opp på blandingen av det dokumentariske kameraet som følger Wikus rundt i første halvdel av filmen og et fiktivt kamera som bryter totalt med dokumentar stilen. Filmen er skutt på RED, overvåkningsbildene er fra Sony EX1 og det blandes inn varmesøkende kameraer, helikopterbilder etc., kombinert med tidskoder og tekst for å videre få frem autensiteten på opptakene. Utfordringen til tilskueren er å skille mellom alle kamerastilene og klare å godta at dette ikke er en fullblods pseudo-dokumentar, men en lek med form og teknikk, og her er kanskje det jeg føler er den største svakheten med filmen: at forskjellen mellom det fiktive kameraet og det dokumentariske ikke er stor nok, de ligner for mye på hverandre i bildekvalitet og kan som oftest bare skilles ved bruk av tekst/tidskoder/logoer eller generell logisk bruk (at kameraet er tilstede i en situasjon hvor en dokumentarfotograf ikke kunne vært tilstede).

Kamerahåndteringen og kvaliteten på bildet burde kanskje vært tydeligere forskjellig mellom de to stilartene for at man lettere skal kunne leve seg inn i handlingen, men så snart man godtar Blomkamps estetiske innpakning kan man se at det åpner for dypere karakterutforskning og bredere utforskning av miljøet. Kamera kan plasseres hvor som helst og fortelle akkurat den historien Blomkamp vil fortelle, og man ser tydelig at friheten inviterer til en slags leken skaperglede. Alt fra den til tider groteske utviklingen til Wikus, effekten av våpnene som eksploderer mennesker og romvesner som vannballonger og i det hele tatt det absurde plottet gir inntrykk av en filmskaper som bruker film som underholdningskanal. Det er selvfølgelig også den dypere politiske undertonen, og hele filmen er ladet med ideer om holocaust og undertrykkelse, og dette tilfredsstiller analytikerne, mens den Peter Jackson-esque stilen minner om de råe og upolerte splatter filmene pre- LotR og tilfredstiller de som kanskje ikke var fornøyd da de så den glattpolerte Transformers 2.

Man har sett mye av historien før, og måten den blir fortalt på. Starship Troopers brukte samme multiformat og bruk av dokumentariske innslag for å fremheve virkelighetsfølelsen og Independence Day gav oss romskipene som svever urørlig over jorda. Men vi har aldri sett kombinasjonen av så mange ideer, så mange formater og stiler, og når man ser filmens siste klipp av en fullstendig omformet Wikus, gir det en total fysisk og mental karakterforvandling som jeg ikke har sett på lenge (forøvrig har “The Fly” interessant nok noen likhetstrekk: armen og øye til Wikus forvandles først, mens orginalfilmen fra 1954 forvandles armen og hodet til hovedpersonen Andre Delambre).

District 9 som konsept er svært nytenkende og utfordrende. Det faktum at en New Zealand/Sør Afrikansk co-produksjon med produksjonsbudsjett på 30 millioner dollar (som ansees som lavbudsjett) er, uansett kritikk, imponerende som en regidebut for Neill Blomkamp, og det blir spennende å se hva han kommer med i neste film. Filmen kan med all sikkerhet plasseres blant store navn som former sci-fi genreen, som Blade Runner og Minority Report. District 9 blander ”lav”budsjett med høykvalitets, superrealistisk CGI og i et format som utfordrer tilskueren på flere plan.