Maraton: «The Pacific» (2010)

.–. .- -.-. .. ..-. .. -.-.

Min favoritt miniserie, Band of Brothers (BoB), var en fin opplevlese å se som maraton, og vi ventet i spenning på «oppfølgeren», The Pacific. For min del ble jeg litt usikker når noe negative kritikker kom etterhvert som episodene ble sluppet. Men jeg klarte å holde meg fra å se noe, for jeg ville ha alt på en gang. Jeg klarer ikke mange episoder av f.eks. 24 etterhverandre pga oppbygningen med cliffhangere hvert kvarter, men serier som LOST, Dexter, BoB og The Wire har en helt annen struktur, og miniserier som BoB føler jeg er så filmatiske i stil og struktur at å bruke en dag på det er nesten en selvfølge. Føler jeg kommer til å glemme og overse viktige detaljer hvis jeg venter en uke mellom hver episode. Så, det var frem med lørdagsgodt (på en onsdag!) og en gooood sofa for snaue ti timers herlighet.

Med et budsjett på respektable 100 millioner dollar og radarparet Hanks/Spielberg bak spakene og ansikt som Gary Goetzman (BoB, John Adams) og regissører fra mine favorittserier (The Wire, BoB, Sopranos, Six Feet Under) BURDE jo dette bli bra.

Ved første øyekast ser serien svært helt grei ut… Det er skummelt å si det, men effektene var ikke helt overbevisende og skuffet litt. Båter så uekte ut, slanger og smådyr så uekte ut. Skyreplacement var ofte slurvete. Dette var veldig uventet da jeg hadde hørt mye positivt om effektarbeidet, blandt annet fra FXguide. Første episode er i USA, bildene er rene og klare, fargene tydelige og fokus skarpt.. nesten litt for pent. Det begynte å se ut som en vanlig HBO-serie uten tekstur og atmosfære, men med en gang soldatene kommer i krig ser man klart at det er BoB-folka som står bak spakene. Spenningen er sterk, det er farer overalt og vi vet aldri når det vil angripes. Motstanden virker ufattelig stor, og håpet virker ufattelig lite og det sees i øynene til karakterene. Det eneste som skuffet meg de første episodene var en av de mest fremtredende hovedpersonene, Robert «Lucky» Leckie. Karakteren hans virket umotivert og forandret personlighet/retning flere ganger, så jeg klarte ikke helt plassere ham. Det er en svakhet serien ikke har råd til. Det var også fortvilende å se en soldat stige i rangen og utvikle seg mer enn mange andre gjorde i hele serien, bli til en leder og ta ansvar for sine egne -og så bli drept nesten med en gang. En så sterk karakter hadde jeg likt å sett mer av, men istedet ble han brukt til redde en soldat som senere ble belønnet med æresmedalje.

Når man følger i fotsporene til BoB og Saving Private Ryan som visuellt utgangspunkt må man gjenskape sjangeren for at det skal være interessant. Vi har sett denne typen historier før, og for det moderne, utålmodige publikum må man holde på spenningen og overraske. I episode 4 kom en samtale mellom PFC Leckie og «Gib», en samtale mellom en som vil tilbake til sine brødre i krig og en som prøver å slippe unna om han så må ta sitt eget liv. Scener som denne føles som mye av det man så i BoB, utmattede karakterer som viser hvor katastrofal påkjenningen av krig er på mennesker.

I don’t want to compare one war to the other, in terms of savagery, but there’s a level when nature and humanity conspire against the individual. To see what happens to those individuals, throughout the entire course of events, leading up to the dropping of the two atomic bombs, is something that was very, very hard for the actors. -Steven Spielberg fra Collider.com

Så var jeg nesten halvveis i serien og jeg begynte å bli litt lei oppbygningen av episodene. Først kommer en kort scene. Så ser man sorthvittfilm og hører Tom Hanks snakke krigshistorie blandet med intervjuer av overlevende soldater hvis karakterene er basert på. Så kommer en recap fra forrige episode. Så kommer introen med Zimmer og patriotisk stemning. SÅ begynner episoden. Dette var litt mer slitsomt enn på BoB, men sånn er det vel når man lager en ukentlig miniserie for et amerikansk publikum, man må minne folk på hva de ser på og sette stemningen.

De første fire episodene var kjedelige og uimponerende, de påfølgende seks var nervepirrende, tårevåte, nådeløse og gikk så dypt inn på karakterene at det var trist å ikke få se mer. Sett bort ifra innslag av dårlig skyreplacement og tidvis litt kjedelig grade, så var de siste seks episodene helt i tråd med BoB og en fullverdig etterfølger. Det som skapte BoB var karakterene -effektene er gammeldagse og sparsommelige og er for det meste i bakgrunnen, denne gangen måtte karakterene bygge universet og effektene underbygge det selv om man kanskje blir fristet til å ta litt av med så mye penger. I BoB føltes universet stort, kanskje fordi karakterene var så forskjellige, og man ble så godt kjent med hver og en. I Pacific er det kanskje litt for mange karakterer? For min del kom jeg ikke nært nok før mot slutten, og han jeg trodde var hovedkarakteren forsvant mer og mer i skyggen av nye sidekicks som til slutt endte med å være noen av de mest minneverdige karakterene jeg noen gang har sett i en tv-serie. I BoB visste man alltid hvem man skulle følge med på, innimellom dukket subkarakterer opp for å underbygge temaer eller moralske spørsmål, men det føltes litt mer platt i Pacific, ikke så mye dybde i karakterene (sett bort fra et par veldig interessante).

Men når det kommer til action-elementet i serien så er det ikke tvil om at det var vellykket, og disse sekvensenes suksess var kombinasjonen av handling og action. Hver gang det var et angrep på troppene var det også underliggende handling som utviklet karakterene og sendte dem i mer eller mindre uventede retninger. Endog ble en av de mest intense og troverdige actionsekvensene for min del litt  ødelagt da jeg så noe som unektelig så ut som en fotograf i bildet… ufattelig at man kan overse noe sånt. Jeg falt ut men kom raskt inn igjen takket være de ekstremt to ekstremt gode karakterene Eugene Sledge og «Snafu» Shelton som bar store deler av serien selv.

Alt i alt en svært fornøyelig opplevelse, med litt skuffende effekter, svært overbevisende action og noen fantastiske karakterer (samt en del dårlige). Det anbefales sterkt å kjøre et maraton, men ta heller en runde med BoB først om du ikke har gjort det allerede. Forventningene var kanskje litt for høye denne gangen, men serien er for min del obligatorisk pensum og jeg håper det blir flere…

Collider.com: Are there more stories to tell?

Spielberg: There are many more stories to tell, and we’re going to tell them.

Collider.com: Are you developing them?

Spielberg: We are developing them.