Post-Inception

«Super perfundo on the early eve of your day».

Som nevnt tidligere var jeg usikker på hva jeg hadde i vente, men hva kan man si, etter å ha sett et mesterverk utspilles på lerretet foran deg? Da jeg først så The Matrix i ´99 var jeg ung og uviten. Jeg gapte etter de store effektene, de råe karakterene og den komplette stilrene mytologien som var bunnløs i filosofi, religion, psykologi og symbolikk. Jeg har enda til gode å se gjennom den orginale Matrix-filmen og ikke vært underholdt, selv etter et utall gjennomsyn. Intill jeg så Inception i oslos beste kino, har ingen filmer klart å toppe den fullkomne kinoopplevelsen hvor jeg innser mens jeg ser, at dette er en film jeg kommer til å studere ned til minste sølvkorn i flere år fremover.

Det første som slo meg i kinosetet ved denne filmen var effektene. Det er en actionfilm, det ligger stor vekt på visuelle effekter for å kunne fremstille drømme-universet som mesteparten av filmen er i, og ikke én eneste gang tvilte jeg på det jeg så. Der The Matrix gjemmer seg i mørke skyggepartier og grønn/blå-tintet grade er Inception ren og klar, stikkordet er fotorealisme: den er åpen og innbydende for detalj-granskning. Du ser alt du vil se i bildet, alle eksploderende eplekasser, alle svevende mursteiner og flakkrende papir som flyr i lufta, alle regndråper og svevende bloddråper.

Fototeknisk er alt klart og tydelig, selv om man er i en drøm ser det ut som virkeligheten og tilskueren vet ikke sikkert hva han ser på. Lyset er klart og tydelig og selv de mest ekstreme miljøene ser fotorealistiske ut. 2K projektoren på Ringen1 tegner skarpe detaljer og et fantastisk spekter, selv om jeg kanskje heller skulle likt å sett den på en god, ny filmprint med litt mer kornstruktur. Jeg er en filmgåer som, med mindre jeg ser en veldig realistisk film, helst liker å se ekstremt fargekorrigerte bilder når det kommer til slike filmer som Inception.. Jeg elsker uttrykket i Ringenes Herre, fargepalletten i Kingdom of Heaven og lignende filmer, men denne gangen var kombinasjonen av naturlige farger og eventyrlig handling perfekt fordi bildet så godt komplementerte handlingen i så måte. Bildet ser ikke behandlet ut, men likevel er fargene og kontrastene slående. Som jeg har nevnt tidligere forguder jeg Wally Pfister, og jeg kan ikke si nok om hvor godt fotografert dette er og hvor godt jeg liker det. Mesterlig.

En annen sterk side ved filmen er musikken, som Haga skriver på Montages. Det er små elementer overalt som vekker interesse, mens den underliggende historien bare flyter videre og slår tidvis inn som bølger, repetererende slag mot land, fanget i et øyeblikk. Første sporet i soundtracket syns jeg er hele filmen i et nøtteskall, den åpner rolig, detaljer i dybden og bygger seg opp til en voldsom buldrende høyde for så å sive videre i en svakere spenning. Filmen gjennomgående rolig og sivende, selv i en av de mest intense actionsekvensene sloss karakterene i friluft som i en dans uten virkelighetens naturlover og regler.

En av filmens sterkeste sider, som både er stilmessig men også i form, er måten Nolan bruker spenning. Hoveddelen i filmen er bygd opp i fire lag (tre drømmer og en virkelighet), og i så forskjellig tidsaspekt, hvor en heseblesende actionsekvens i én drøm, er i en annen en rolig ballett i friluft, og i den tredje drømmen nesten stillestående frittfall. Kombinasjonen av statisk intensitet og rask action er en perfekt kombinasjon hvor man får tatt til seg øyeblikkets skjønnhet og samtidig forløst spenningen i rask action. Man kan ligge i et øyeblikk og sveve, observere verden i ekte tid og falle tilbake i normal hastighet og få en intens hastighetsfølelse. Her skjer alt på en gang i en eneste lang crescendo som virker å vare halve filmen, man kan lene seg tilbake og håpe filmen varer hele natten, universet er så spennende.

For en som allerede er over middels interessert i våken drøm som konsept er denne filmens handling perfekt for meg, og jeg har ikke kost meg så mye med temaet siden Vanilla Sky og Matrix før den. Det eneste jeg bemerket meg som rart når jeg så filmen var  hvorfor de ikke drømte på seg noen skuddsikre vester eller mer effektive våpen? MEN dette er virkelig flisespikking på høyt nivå, for filmen er på alle måter så engasjerende og intens fra hode til fot at den er unnskyldt alle logiske svakheter. Det er spennende, det er Zimmer, det er klassisk og samtidig noe man aldri har sett før.

Oppbygningen i filmen er også litt merkelig, men det slo meg ikke før jeg gikk ut av salen.  Vi får se bemerkelsesverdig lite av vår femme fatale, den avdøde Mal, konen til DiCaprio´s karakter. Vår kanal for å lære om dette universet og karakterene er gjennom karakteren Adriane (Ellen Page), som blir bragt inn som lærling. Gjennom Adriane får vi vite litt om Marion Cotillards karakter Mal, og vi ser henne først i korte, delvis beskrivende glimt og forstår så mye at vi klarer å bygge tanker rundt henne og plasserer henne i hierarkiet. Kaaaanskje en svakhet, kanskje en distansering vi trenger, jeg vet ikke helt. Men det er noe i måten bi-karakterer (som Mal og faren til Cobb) som får karakterene til å føles litt sidesatt. Forhistorien til faren er også ekstreeeemt pirrende, men vi får aldri vite særlig mye. Vi blir bare kastet inn i det, midt i handlignen, som en drøm.

De korte glimtene av barna er også et vakkert element i filmen som er fantastisk fullendt i siste scene, mesterlig gjennomført følelsesmessig forhold. Det vitnet til at Leos karakter er troverdig i hans forhold til familien og hans ønsker og mål, selv hvor ytterst lite vi faktisk får vite om familien hans og i det hele tatt resten av verden. Det er som nevnt noe jeg følte som en svakhet, men kanskje er det en genistrek? Det at fokuset ligger så utelukkende på DiCaprio og gjengen hans gjør at resten av verden nesten ikke eksisterer, som i en drøm. Vi observerer kun det mest sentrale, dette handler ikke om en hel verden, det handler om én drøm, én persons ønske om å bli gjenforent med familien, og med det siste bildet (hvorpå salen ble fyllt med et noe lykkelig men litt skuffet, kollektivt «Aaaah!») kommer tvilsomheten frem og filmen blir desto mer interessant. Det er et av Nolans store styrker, å kunne lage filmer med enorm skala og episke kvaliteter, men fortsatt holde publikum på kanten av stolsete, følge med på hver minste vibrasjon i «totemet» til Cobb. Den største verdien er i de små elementene.

Det er ikke spesialeffektene som får meg til å se filmen igjen, det er dialogen, det er stemningen, det er detaljene i omgivelsene, følelsen. Det er en nærhet til karakterene, deres mørke underliggende sider, en fremstilling av enkle karakterer som er plassert i komplekse univers som gjør filmene hans så ekstremt underholdende både intellektuelt og på et populærkulturelt blockbuster-nivå.

Jeg hadde ingen grunn til å tro at dette ikke kom til å innfri til forventningene. Jeg hadde skyhøye forventninger og ble redd på Nolans vegne, men nervene forsvant allerede når lyset dempet seg og musikken buldret seg frem over logoene i starten…

Dette er vitterlig den beste filmopplevelsen jeg noen sinne har hatt.