Visuell analyse: Wally Pfister A.S.C. -fra Memento til Inception

«So where are you? You’re in some motel room. You just – you just wake up and you’re in – in a motel room. There’s the key.»

Fra Memento

Det er uungåelig å snakke om Wally Pfister A.S.C. uten å snakke om regissør Christopher Nolan, de to har med Inception samarbeidet på seks filmer, og en tredje Batmanfilm er på tapetet for en 2012 release -Pfister er den eneste DP´en Noland har jobbet med. Han er nå en høyt respektert fotograf som takker nei til Harry Potter-filmer for å være tilgjengelig for Nolan, og han startet på bunn som oss alle. Han var nyhetsfotograf og fikk etterhvert jobber i fiksjonsfilmer. Etter to år på AFI møtte ham Janusz Kaminski og jobbet på settet hans som elektriker, og skjøt sine første 35mm frames i form av pickups for Kaminski. Han jobbet på mange lavbudsjettsproduksjoner som gaffer, grip og b-kamera dop og fikk sin første spillefilm for Roger Corman i 1990.

We were shooting entire features in 15 days. I was getting a little burned out on that kind of film. (…) It made me realize that I didn’t want to take on any more pictures as a cinematographer unless it was a good script.

-Intervju om tidligere filmer fra KODAK nettsider.

Han har hatt et tyvetalls filmer og tv-episoder som DP før han møtte Nolan på Sundance i 1999. De to samarbeidet på den nå kult-klassifiserte Memento, som da viste seg å være svært vanskelig å selge pga sin ektreme form. Kamerastilen faller kanskje i skyggen av den ekstreme klippestilen som viser historien fortalt i bakvendt rekkefølge. Stemningen i filmen er rolig og observerende, vi lærer nye ting samtidig som hovedkarakteren. Kamera beveger seg med karakteren, avslører ting for ham og er svært subjektivt i måten vi ser det han ser.

Åpningsbildet er på en måte hele historien i et nøtteskall, vi ser et polaroidbilde blekne i reversert hastighet, bildet, nye minner blekner og han kan ikke lage nye minner. Det eneste han kan stole på er permanente tatoverte notater på kroppen sin, som de permanente minnene fra drapet på sin kone, som er tatovert i hukommelsen. Åpningssekvensen ble faktisk skutt med et reversert magasin, fordi optisk reversering vil øke kornstruktur.

Filmen er stilren, den har rammer for den visuelle stilen og teknikken føles konsistent. Filmen starter statisk og kontrollert, mot slutten blir det økende håndholdt og intens, mørkere og skarpere. Når jeg ser filmen etter å ha sett noen av hans større produksjoner er det interessant å se på kamerastilen, hvordan han framer, hvordan han tracker, hvordan han lyssetter. Det er tydelig at det er den samme fotografen som lærer seg nye teknikker og får tilgang til bedre/mer utstyr.

Pfister ble A.S.C. medlem i  2002 da han skjøt Insomnia, hans andre film for regissør Christopher Nolan. Denne filmen er et kapittel for seg selv mht Erik Skjoldbærgs orginale fra 1997. Lyset i denne historien er en karakter i seg selv, lyset er overalt og forsvinner aldri i Alaskas midnattsol, lyset avslører alt, truer med å avsløre hemmelighetene. Som i Memento, holder kamera seg hos hovedkarakteren og beveger seg med ham, avslører hans point of view for å alltid holde publikum på kanten av setet.

Etter å ha skutt Italian Job i 2003 møttes Pfister og Nolan i 2005 for action thrilleren Batman Begins som forteller om skapelsen av superhelten som er mye mer menneskelig og realistisk enn tidligere versjoner, med frykt, hevnfølelser og fysisk slitasje.

«The battle that we have to fight as cinematographers is to not let anybody treat us like we are consumers by using marketing techniques to push technology that’s not better than what we have. Good enough isn’t good enough. 24P is nowhere near the resolution of 35mm film, and if you put it side by side with anamorphic it’s off the charts. There’s not even a comparison. I don’t see why we should settle for that and I don’t see why the public should settle for it. I don’t understand why we would use an inferior product to capture our images, when we want to see all the nuances and into the darkest details. I want to push the envelope. I don’t think we have the power to fight this battle alone. The technology vendors have enough power and money to influence our art form. We need to get the directors on our side, because they have the clout.»

-Fra ICG intervju med Bob Fisher

Sammenligner man Batman-filmene med Pfisters tidligere filmer ser man stor utvikling i lyskontroll og fotografisk stil. Vi ser et univers fotografert i anamorph, deilig bokeh, flares og ghosting, deilig fargepalett… nydelig tekstur som gjør universet unikt.

The Prestige er et periodedrama, den er klassisk på mange måter men samtidig føler jeg den viser oss en periode på en ny måte. Skalaen er stor, det er store rom, store omgivelser, universet føles stort. Pfister har tatt med seg noen ingredienser fra Batman Begins og vi ser samme kvalitet på lys og optikk. Lyset er stort og mykt, det fyller rom med følelse og alder. Det er en mørk film, men en teknisk vakker film -folk har kantlys og blir presentert i veldig estetiske vakkre bilder.

Filmen er også for det meste håndholdt, noe som viser fotografens måte å gå fra frame til frame, fortelle historien gjennom et litt mer aktivt kamera, et deltakende kamera som følger karakterene veldig nært. Tidligere føler jeg han er mer observerende, ikke nødvendigvis fra avstand, men at kamera er mer «usynlig», ikke så deltakende men fortsatt psykologisk motivert og usynlig i klippen.

The Dark Knight er på tredjeplass på USAs Box Office og sjetteplass over hele verden og Nolans Batmanfilmer skiller seg ut fra de foregående med en unik stil og en mer menneskelig tilnærming. Her ser vi igjen Christian Bale foran Pfisters optikk, nå i en litt mer moderne setting.

Pfister hadde ikke 2nd unit og skjøt alt selv, etter Nolans ønske om å ha en gjennomgående kontroll på innholdet. Filmen er preget av stuntarbeid fremfor CGI og en veldig realistisk tone, blandet med superheltsjangerens episke miljø. Et verktøy Pfister bruker for å vise skala er det enorme 65mm 15perf filmformatet som er ti ganger større enn normal 35mm anamorph, i en by med høye bygninger og brede gater. IMAX-kameraene som ble brukt var fire MSM og en Mark3. Av 35mm kamera ble det brukt to Panavision Millennium XL og en Platinum kropp med E -og C -prime serie og zoom optikk.

Det er noe ved kamerastilen som gjør universet stort og endeløst, bare åpningsbildet er kanskje den feteste trackingen jeg har sett siden LotR, og det kunne like godt stått «Anywhere, USA» (ref. Hitchcocks Psycho), for det føles som om det er historier i hvert eneste vindu. Jeg satt lenge og funderte på om det var cablecam, men oppdaget en liten refleksjon av helikopteret på venstre side av bygningen.. uansett, episk!

Prologen er skutt på 65mm IMAX, og hvilke sekvenser som ble skutt på hva er enkelt å se da letterboxen forsvinner når det kuttes til IMAX. De fleste jeg kjenner syns dette er fett, men jeg følte etterhvert at jeg så på to filmer fordi følelsen jeg får av 16:9 og den jeg får av et 2.40:1 format er så forskjellig. Jeg følte IMAX passet handlingen svært godt, det ble større, mer detaljrikt -og dybden er fantastisk. De fleste 16:9 bildene var framet med mye luft over hodene til karakterene, som om bildet kunne croppes i post, og denne framingen passer godt for å sentrere fokus og gi følelse av omgivelsene. Men med en gang det kuttes til 2.40:1 blir jeg påminnet om at jeg ser på en film, det er scope, det er «film», det er manipulert.

Selv i en Bluray er det ingen tvil om at 65mm med den dybden og dynamikken det tilsier ser bedre ut enn 35mm, og jeg håper de fortsetter å bruke formatet i den tredje Batmanfilmen. Desverre er 65mm et døende format, IMAX får digitale projektører og det blir nok vanskeligere å overtale produsenter å gå for et format som ingen kan vise og som uansett kommer til å bli nedskalert til 2K, iallefall når 35mm sensorer kan gi stadig økende «K» ut av kamera. Heldigvis sverger radarparet Pfister/Nolan til filmformatet, og deres kunnskap og energi syns tydelig.

When I look at a shot through a lens, I hear music in my mind. Films, like music, need a sense of rythm that affects everything from composition to editing… I use the same part of my brain to play a melody that I use to make a decision about how I might pan or tilt the camera… its about creating a beat or a rythm. -Wally Pfister, ASC

Filmstock som ble brukt var Kodac VISION2 500T 5218 og 250D 5205 farge negativ for både IMAX og 35mm. Fargepaletten er en rusten kobbertone med dype skygger og blåtoner i nattscener og klare og lyse dagscener som blir står i kontrast til hverandre.

Det føles som om kamerastilen til Pfister er «maskinell», enda mer enn i hans tidligere filmer. Kanskje fordi han bruker verktøy som Ultimate Arm og kontrollerte kamerabevegelser stort sett hele tiden, føles det som om kameraet blir operert av selve filmskaperen -at det er én og samme kraft som skaper universet som gir oss alle de glimtene vi trenger for å se historien. Det er ingen feil, ingen svakheter, alt er perfekt og imponerende, episk i sin skala, klassisk i sin lys-kontroll og samtidig nyskapende på alle måter. Kontroll er stikkordet, fullstendig kontroll.

Inception blir Nolan/Pfisters sjette film sammen. Filmens promotering har gjort Nolan-fans gale da de bare har fått tre trailere og noen kryptiske bilder å forholde seg til, samt noen ordknappe intervjuer som tilsier at dette er noe av det mest nyskapende og visuelt spennende siden The Matrix satte standarden i 1999. Selv etter å ha sett traileren er det ikke helt klart hva filmen egentlig handler om, men for de av oss som ønsker å vite så lite som mulig i håp om å bli fullstendig underholdt er det kanskje like greit.

Traileren viser oss bilder med kjennetegn vi kan huske fra tidligere filmer, som enorme totaler i nydelig lys, streng komposisjon, anamorph uskarphet, presis kameraføring og fantastiske closeups.

Jeg er spent på å se om det veksles mellom IMAX og 35mm på samme måte som på Knight, og hvilken effekt det vil ha på tilskueren. Ser du filmen på IMAX vil du bli servert en 6k scan med så mye klarhet og skarphet du kan ønske deg. Wally Pfister er en fotograf man kan forvente skal underholde oss stort fremover, og når man ser på stigningen i kvalitet og skala på produksjon blir det spennende å se hva som blir det neste.