Format og tekstur, kortfilmopptak.

I denne digitale hverdag er det et friskt pust å kunne prøve noe helt annet, arbeide fritt og ikke måtte uroe seg for «regler» og  annet fjas. Så når regissør Johan Kaos foreslo en kortfilm; en dag i studio, ta inn én og én skuespiller og skyte det hele på 8mm -kunne jeg ikke si nei.

Vi satte opp noen lamper og kjørte så lowtech som mulig, kun det mest nødvendige. Jeg skjøt på et Beaulieu 4008zmII og hadde 16 ruller Kodachrome 100D, som vi faktisk ikke brukte opp. Jeg merket at jeg tenkte anderledes med en klar begrensning som filmmengde, og jeg kjenner det igjen fra stillsverden. Man jobber mer selektivt og vurderer hvert øyeblikk nøyere. Man klipper mer i hodet når man velger hva man skal skyte, fremfor å ikke tenke og «fix it in post». Noen bilder skjøt vi i 70fps og rullen gikk på under et minutt. Hadde vi skutt på 7D eller RED hadde vi nok tatt langt flere takes og tenkt mer på det overfladiske, hvordan ting beveger seg og hvordan lyset faller -og kanskje glemt litt av handlingen og ikke minst hvordan en analog arbeidsflyt påvirker regi, hvordan skuespillerne leverer og hvordan man behandler materialet i post.

Det å kunne gi filmen en tekstur ved å skyte på et døende format som 8mm film gjør at man kan bruke formatet til å fortelle historien, eller fremheve en følelse ut fra tekstur. Man kan fremheve tone ved hjelp av tidsbestemte kostymer, regi, klipperytme, musikk.. hvis alle elementer spiller samstemt kan man få frem et helhetlig uttrykk som på alle måter forteller én historie, og leder tilskueren i én retning.

Deretter er det historien i seg selv som avgjør hvor åpen filmen er for tolkning. I og med denne filmen er uten lydopptak og ikke inneholder tekstplakater eller noe eksposisjon, kan man trygt si at alle vil se handlingen på sin egen måte. Det er individuelt hvordan man tolker karakterene og det som skjer med dem, hvorfor de blir trakasert og plaget. Det voldlige elementet i filmen, karakterene som blir avhørt og observert på medisinsk vis og siden lobotomert med makt, blir kanskje mindre en «voldsrepresentasjon» når hele formatet er såpass kunstpreget.

Det å observere slik estetisk vold og trakasering kan kanskje gi tilskueren rom for å se hendelsene med litt avstand, mer som en konseptualisering av måten mennesker behandler hverandre på. Ved å distansere seg kan man tolke bildene på en personlig måte, såvel som sosiopolitisk og historisk, fremfor å bli slukt inn i visningsmediet og bli manipulert gjennom ledende symboler og tekster -for filmens handling ønsker å få tilskueren til å legge sine egne tolkninger i hva innholdet betyr.

«Intervention» går snart i klipp og ventes ferdig i oktober.