Begredelig LotR-maraton

Gleden var stor da jeg og en kompis bestemte oss for å se alle tre Ringenes Herre filmer på Colosseum natt til 6. november, og vi gledet oss som små barn til et kjærlig gjensyn med filmene vi har vokst opp med. Jeg har lest bøkene gang på gang og vil kalle meg en seriøs Tolkien-fan, selv om jeg ikke har rørt bøkene og filmene de siste årene, likeså har kompisen min vokst opp med filmene og vi har sammen blitt formet av Tolkien-universet og Jacksons filmkunst.

Vi handlet inn provianter og var klare for en lang natt med underholdning, men vi skulle få noe ganske annet enn en god filmopplevelse. Det triste er at det som ødela hele natten var publikumet i seg selv -en ivrig skare av unge fans som applauderte i tide og utide.

La oss starte når den første filmrullen begynner å spinne halvannen kilometer i timen foran øynene på en nær fullsatt sal av die-hard fans: SF-logoen kommer, påfulgt av applaus. Det hadde jeg regnet med, man må jo få applaudere for filmen. Noen minutter ut i filmen møter vi Frodo, applaus.. Øyeblikket senere kommer Gandalf rullene inn, applaus. Greit nok, vi er i starten av første film og folk er varme i trøya, men samtlige høydepunkt og punchlines utover i filmen skulle bli påfulgt av ivrig applaus og høylytt latter. Ikke fra alle i salen, men fra grupperinger spredt gjevnt over som synkront prøver å lage mest mulig lyd. For min egen del trodde jeg det ville avta etter noen timer, men akk, hadde det bare vært så bra.

Hver ENESTE gang noen gjør noe tøft, sier noe morsomt eller en ny karakter blir introdusert starter en gjeng entusiaster en applaus som sprer seg gjennom salen og øker antall. Lyden av applausen konkurerer med musikken til Shore, og det er som om folk klapper høyere og høyere for at sin egen lyd skal høres over soundtracket sånn at resten av publikum hører at en selv har lagd en lyd. Nå skal det sies at de fleste som satt i salen knapt nok var født når filmen gikk i preprod, så man kunne kanskje ikke forventet annet.

Det er som om eneste hensikt med å klappe er å markere at en forstår punchlinen eller som et bevis på at «Jeg har lest bøkene jeg og!» (hvis de i det hele tatt har det, noe jeg generelt tviler på). Når man putter hundrevis med primært rundt fjorten år gamle nerder i samme sal og mater dem med det stoffet som binder dem sammen det komme en form for erkjennelsesbehov. De ønsker å føle at de er en del av en enhet, at de deler den samme kollektive opplevelsen og ønsker å uttrykke sin glede med andre. Selvfølgelig skal alle kinogåere ha en god opplevelse, men det blir et problem når flere i salen har betalt for å se selve filmen, ikke dele entusiasmen av å se filmen med alle andre. Jeg var selv i deres situasjon når filmene var nye, men jeg hadde i det minste respekt nok til å holde entusiasmen for meg selv så andre filmgåere kan ha sin egen personlige opplevelse av filmen.

Kompisen min holdt på å dra etter første film, jeg hadde vellyket klart å sensurere lyden av applauderende nerder ute av hodet i tre timer, og vi bestemte oss for å prøve å holde ut noen timer til. Jeg kunne aldri tenke meg at applausen skulle vedvare hele natten, ved hvert bidige høyepunkt og hvert bidige tegn til humor.

Så etter TT  måtte vi altså kapitulere. Jeg skulle på jobb noen timer senere og kompisen min hadde allerede jobbet en full dag, så tåleransenivået var lavt og den pubertale entusiasmen i salen virket ikke å minke i effekt. Som stor fan av filmene og bøkene syns jeg det er trist å se en ung generasjon spise opp LotR som om det var Twilight og popcorn, uten respekt for verket i seg selv eller andre publikumere. Og det var på vei ut av salen, med disse tankene i hodene våre, at vi innså at vi var blitt for gamle for dette. Det er tross alt 11 års grense og mye av vinklingen i filmen er mot barn. Jeg var selv i samme situasjon som de små nerdene, men etter å ha vokst så mye at jeg kan verdsette den kunstneriske verdien ved filmene innser jeg at filmen har funnet nye etterfølgere og jeg må bare vike unna mens de tramper over et mesterverk.

Men, natten var ikke foruten sine høyepunkter. Jeg innså at min all-time favorittscene er i FotR når Galadriel blir tilbudt ringen i Lothlórien: maken til kraft i dialog, lyddesign, effekter og foto har jeg aldri sett maken til og det var en av mine mest effektfulle filmopplevelser å se det på sølvlerret. Musikken, mystikken, og ikke minst de visuelle effektene viste seg å stort sett holde samme kaliber enda -og gjensynet med Jackson økte forventningen til de kommende Hobbit-filmene betraktelig.

Film er best på kino, men når opplevelsen blir besudlet av publikumets egen ekstase over å være samlet og oppleve samme situasjon, tar jeg meg til takke med et maraton i min egen stue i ro og mak, hvor ingenting kan stanse meg i å ha en god filmopplevelse.

Så takk til alle som tok del i den konstante applauderingen under årets LotR maraton! Dere beviste nok en gang deres egen uvitenhet og mangel på respekt for filmene dere forguder -og det er skammelig… SKAMMELIG!