Murch: «3D doesn´t work, and never will»

For de som følger med på Roger Eberts blogg var det kraftig kost som ble servert for cinefile verden over da den beryktede Walter Murch lufter sine bastante meninger om 3D-filmens fremtid (eller mangel på fremtid) og utroper noe kortfattet men konsist: «Why 3D doesn´t work and never will. Case closed».

Personlig føler jeg Murch er litt for tidlig ute med å erklære 3D for død (James Cameron sier seg nok enig), men at han har godt grunnlag å uttale seg på. Hans erfaring med 3D virker noe svak, men hans erfaring med film som medium kan ingen si noe på. Det er helt klart at mange filmer de siste par årene ikke dro nytte av 3D og ble produsert som del av en trend/utvikling, men det er også andre filmer som tydelig drar nytte av verktøyet (i min mening mesterlig utført i Avatar og Tron), selv i teknologiens unge alder. På den andre siden er jeg helt enig i at alle svakhetene er veldig iriterende, særlig de klumsete brillene som «krymper» følelsen av bredden på bildet, tap av lysstyrke og generelt kvaliteten på mesteparten av det som blir produsert i 3D. Men jeg vil heller se et utviklingspotensiale enn å drepe teknologien helt pga noen barnesykdommer.

Det jeg ser som kjernen i denne diskusjonen er kanskje at filmskaperen må vurdere hvorvidt historien som fortelles trenger 3D, på lik linje som fotografen vurderer 2.40 eller 1.85 og hvorvidt manusforfatteren vurderer bruk av dag og natt. Det er et verktøy akuratt som alt annet og det kan skape eller ødelegge en film i like stor grad som alt annet. Det viktigste er historien, ikke prisen på biletten.

I kjølvannet av Murch uttalelse kommer det mange gode kommentarer både for og imot, som ikke er noe nytt tema og sikkert har vært samtaleemne fra og til de siste 60 årene. Den digitale formen for 3D er forholdsvis ung, og man kan holde en knapp på at teknologien vil utvikle seg raskere nå enn den har gjort tidligere, og de mange svakheter som konvergens, panoreringsvansker, kontrast/tap av lysstyrke etc vil kunne forbedres med tiden.

Både lyd og fargefilm ble debatert når det kom, det utviklet fortellerkunsten og teknologi og selv om det er noe man nå tar forgjeves er det fortsatt filmskapere som forteller historiene sine i sorthvitt. 3D burde ikke være enten/eller, det burde være noe man tilfører hvis historien tilsier det. Altså ligger utviklingspotensialet både i teknologien, men også i måten regissører og produsenter anser effekten av 3D på historien.

3D films remind the audience that they are in a certain «perspective» relationship to the image. It is almost a Brechtian trick. Whereas if the film story has really gripped an audience they are «in» the picture in a kind of dreamlike «spaceless» space. So a good story will give you more dimensionality than you can ever cope with.