«Thats a big door», styrker og svakheter med TRON: Legacy (2011)

Umiddelbart når jeg hørte at det skulle komme en oppfølger til TRON (1982) følte jeg det kunne gå to veier, enten ble det et bomskudd som ikke klarte å levere gode nok effekter, eller så kunne det bli en umiddelbar klassiker -som sin forgjenger. Selv om jeg ble advart av en rekke anmeldelser ble jeg overasket etter å ha sett filmen da det var manuset som var filmens akilleshel. Handlingen var uengasjerende, forutsigbar og platt. Karakterene mangler dybde og sjarm og blir kun reddet av det de fremragende visuelle effektene. Det virker som om handlingen bare utspiller seg som innholdsløs visuell lek, uten logikk eller følelse av at universet har noen bredde utover det vi ser. Og med ivrige små barn på alle kanter i kinosalen må man jo innse at dette er en 7-års grense Disney-film for hele familien.

Jeg skulle ønske TRON: Legacy hadde et manuskript med dybde som kunne reflektere det fantastiske billedspråket, for man blir sittende å se på noe som ser mer ut som en musikkvideo enn en fiksjonsfilm. Musikken til synth-duoen Daft Punk spiller ofte like stor rolle i filmen som hovedkarakterene, og når de til og med spiller seg selv i filmen forsterker det følelsen av at dette er en musikkvideo hvis eneste formål er å stimulere sansene og ikke sinnet. For TRON har alle egenskaper til en musikkvideo: drivende musikk, en handling som holder på interessen hos tilskueren og viktigst av alt det visuelle språket som bærer hele filmen.

Når jeg så filmen føltes det som om musikken ble tilført for å maskere mangelen på handling. Det er lite eksposisjon og mye action, mange transportscener, mye eyecandy og svært lite historie. Siden jeg elsker Daft Punk er det vanskelig for meg å vurdere om musikken ødela for filmen eller om den reddet den. På den ene siden føles det som om handlingsforløpet er: handling, musikkvideo, handling, musikkvideo etc. mens på den andre siden føles det som om den lille handlingen som faktisk er i filmen ikke gjør annet enn å rettferdiggjøre filmens overfladiske egenskaper -som igjen utgjør filmens hovedsakelige salgsevne. Så, en seriøs kritiker vil ha rikelig å rakke ned på hvis man skal dissekere denne filmen på samme måte som andre filmer, men hvis man heller godtar filmen slik som den er… hva står man igjen med?

Regissøren er debuterende spillefilmregissør, han mangler erfaring. Manuskriptet er basert på en film fra et annet tiår og troverdigheten til premisset er forlengst utgått. Mellom regissøren og fotografen er det en svært tydelig estetisk kvalitet som farger hele produksjonen. Dette regnestykket føler jeg er såpass åpenbart at jeg tilgir regissøren (fordi jeg tror hensikten var å lage en engasjerende film med handling) og anser TRON mer som en «visuell opplevelse» enn en spillefilm, for det er helt klart at regissøren har kontroll på det visuelle aspektet i filmfaget. Fotoarbeidet i filmen var det som holdt meg aktiv i to timer. De solide kamerabevegelsene og måten lyssettingen tilfører settet og karakterene en egen dimensjon er en lek å observere, og 3D-kvaliteten var svært høy. Jeg hadde lest såpass mange intervjuer av fotografen og artikler om filmens produksjon at jeg f.eks visste hvor mange kinoflo´er som ble brukt i en gitt scene.. jeg var tidlig klar over at dette ikke kom til å kreve noe fokus i handlingen og lot meg heller forføres av estetikk.

Så hvis jeg ser bort ifra mangel på engasjerende handling og kun fokuserer på det overfladiske og formmessige ved denne filmen, er det helt klart noe av det mest inspirerende jeg har sett i sin sjanger på lenge. Jeg kan ikke komme på en annen film som har vært like tydelig i sitt visuelle språk. I en film som er såpass etset av visuelle effekter fra facereplacement, blåskjerm, setextentions og digitale karakterer/omgivelser er det en gyllen mulighet til perfeksjon og kontroll. Hvert eneste bilde jeg kan huske fra denne filmen ble behandlet med stålkontroll, klippen var vass, dialogen fløt naturlig og bildene fortalte alltid noe nytt gjennom klippen. Selve rytmen i handlingen føltes å være noe ubalansert, men det tror jeg lå mer i manus enn i klipp, for klipperytmen føltes å være presis og planlagt.

Som en fan av orginalen er det gøy å se homage i små replikker og sets, og det er tydelig at filmskaperene kjenner sine referanser når man kjenner Kubricks ånd i Kevin Flynns futuristiske hjem, eller Ridley Scott i Daft Punks «Arrival»-spor. Det er et dypt visuelt språk, men når jeg sitter der og nyter et 2001-øyeblikk under middagsscenen blir jeg raskt trukket ut av illusjonen når jeg undres på hvorfor Sam egentlig spiser mat (digital mat? er det luft der og? landbruk?) og lurer på hvor den fysiske kroppen hans er, og hvorfor Kevin eldres når hans kopi CLU ikke gjør det. Jeg blir full av spørsmål som aldri besvares på grunn av det hullete manuset. På en måte føler jeg at filmskaperen ikke respekterer meg som tilskuer, jeg tåler større utfordringer enn dette, men nok en gang må jeg innse at dette er en barnefilm. Hadde det bare ikke vært 28 år siden orginalfilmen (20 år i handlingen), så kunne kanskje Sam blitt spilt av en 15 åring og publikum kunne kanskje lettere identifisert seg -for jeg identifiserer meg ikke med denne 27 år gamle Sam. Jeg gjennomskuer den svake motivasjonen hans og det eneste som er igjen er en lekefigur som blir kastet inn i situasjoner som han tilfeldigvis har svært gode evner til å komme seg ut av.

I en tour de force blir vi ført fra et eventyr til et annet og det er vanskelig å godta alle krumspring manuset tar for å få oss ut av kinosalen for å gjøre plass til neste runde stereoskopiske tenåringer. Men, jeg klarte ikke være sint på TRON lenge, for hele tiden ble jeg trukket inn igjen av den dundrende musikken, pixlete lensflares og et fotoarbeid og visuelle effekter som overgår det meste i den såkalte uncanny valley. Det er første gang jeg har sett effekter og live action gli så godt sammen på en realistisk optisk måte og bruken av dybdefokus som fortellerelement har aldri vært så gjennomført.

Det bringer meg til filmens kanskje største problem. Jeg har nå etablert teorien om at filmen mangler handling og blir reddet i havn av audiovisuelle egenskaper, men kanskje den viktigste effektene i filmen, nemlig facereplacement, er den effekten som fungerer dårligst. Jeg gikk inn i kinosalen vel vitende om at dette var noe som ikke skulle komme til å overbevise, da traileren tydelig viser en animert Jeff Bridges som jeg ikke kan tro at noen kjøper for god fisk. At den digitale kopien CLU kan se animert ut er forsåvidt litt logisk, men når den menneskelige Kevin anno 1980-tallet ser animert ut, i en kritisk scene med sønnen sin, faller hele fasaden fra hverandre og det eneste som gjenstår er et håpløst forsøk på å gjenta Benjamin Button og Vinklevoss-tvillingene. Problemet ligger i hele ansiktet, ikke bare de livløse og umotiverte øynene, ikke bare munnen som mangler nøyanser men hele ansiktet. Avatar klarte det fordi det er et fantasi-vesen vi ikke har sett før, men vi kjenner godt til The Dude, og det der er ikke menneskelige ansiktsbevegelser.

Konkluderende kan jeg vel si at det mest av alt var en fantastisk inspirerende visuell opplevelse, jeg digger alt av Daft Punk og er en estetisk fantast, så de ufattelige presise og vakre bildene i TRON var for meg slående. Sekundært var filmen en skuffelse iht handling, jeg forstår ikke hvordan slike filmer får gjennomslag hos store produsenter når manuset så åpenbart har grunnleggende mangler, og føler ikke de respekterer orginalen eller publikum ved å la handlingen være så tam som den er.

Det blir en film som havner i BluRay mappen min som en selvfølge, og det blir en plate jeg tar opp når jeg føler for å bli inspirert. Skammelig platt historie og skammelig gode effekter.