Baraka (1992) -Meditativ montasje

Hva skal en film gjøre? Den skal underholde, provosere, reflektere og mest av alt engasjere tilskueren. Gjennom filmkunstens mange fremgangsmåter står en filmskaper fritt for å bruke en rekke forskjellige midler for å få frem sin indre historie og alt bunner i lyd og bilde. Et manuskript fastslår omkretsen og definerer karakterene til en viss grad, et budsjett begrenser muligheter og skaper utfordringer som igjen kan føre til kreativitet. En stab utfører arbeid som påvirker det ferdige resultatet i hvert sitt fagfelt og underliggende svever hele tiden en kjerne som representerer det den sentrale filmskaperen ønsker å formidle, den rene historien, de rene følelsene og ideene som i behandlet form skal projiseres for mengden.

Men hva skjer når man produserer noe ukonvensjonelt? Man kan kategorisere filmer utfra de varierende kvalitetene og egenskapene, formidlingsmetodene og de estetiske konvensjonene og man kan kalle det «stil». Variasjoner innenfor tekniske konvensjoner utvikler varierte «stiler», men uansett form er hensikten til en film å fortelle en historie. Historien er det viktigste. I vår teknologiske hverdag kan man på den ene siden se på Baraka som et bevis på ypperlig teknisk kvalitet, den nyrestaurerte Bluray-versjonen er hinsides alt annet i oppløsning og kvalitet basert på et av de mest unike opptaksmediene som finnes, 70mm. Men man kan også se på Baraka som en dialog med naturen, og glemme all teknikk og bli forført inn i en meditasjon om livet og døden.

Baraka (1992) er en film uten verbal dialog, den baserer seg på en annen type kontakt gjennom tilskuerens assosiasjonsevne og kunnskap om verden og samfunnet og det usynlige båndet som binder mennesker sammen. Filmens dialog skjer gjennom en dypt gjennomført bruk av montasje kombinert med et følelsesmessig sterkt lydbilde. Tilskuerens evne til å danne sin egen historie utfra de puslespillbrikkene den blir tildelt utgjør filmens universelle komunikasjonspotensiale.

Handlingen i filmen er i en viss grad dokumentarisk i at den fremstiller en virkelighet på en veldig direkte måte, men filmens poetiske essens ligger i fremstillingen av bildene. Virkeligheten er tilslørt en viss følelse av tidløshet, at hele filmen er et øyeblikk av vår eksistens på jorden. Det er her vi får følelsen av hvem som er fortelleren i filmen: Jorden. Det massive lydbildet forsterker montasjen av klipp som setter kontraster mellom menneskets destruktive kraft og naturens tilbøyelige eksistens. Mennesket utvikler seg som et virus, erobrer områder, graver etter overlevelseskilder og etser sitt fotavtrykk i jorden.

Filmen starter med en mediterende japansk snøape i en varmekilde. Publikum blir plassert i dens sinn og vi blir umiddelbart presentert for en dypt meditativ klippestil som binder tilskueren til naturen og verdens eksistens på et primalt nivå for filmen dokumenterer livet til mennesket såvel som dyr og jorden i seg selv. Verden er både hovedrolle og tilskuer, og det er fortalt fra et sårt og skadeskutt standpunkt. Man blir sittende igjen med en slags følelse av håpløshet blandet med vekten av ansvaret mennesket har over sin egen eksistens og utvikling, ikke minst med den mørke skyggen av vår destruktive krigshistorie bak oss.

For å fortelle en historie uten dialog må bildene være så universelle som mulig og av så høy kunstnerisk verdi at den gjennomborer all form for kommunikasjon. Filmen blander rene dokumentariske setups med performancekunst og regisserte scener. Dette vil i utgangspunktet gi totalt forskjellige premisser for tolkning av teksten, og den røde tråden som binder alt sammen skjer gjennom filmfotoets unike egenskap i å fange subjektets indre stemme, det dyriske. En jente med rituell maling i en jungel fremstår som en del av en glemt kultur som baserer livet på de frukter jorden tilbyr, mens en foretningsmann på toget i Tokyo fremstår som en fange i sitt eget nett av regler og systemer. Vi er alle del av et enormt nettverk av liv, og dette billedgjøres i form av den sammenflettede klippeformen.

I motsetning til andre lignende historier som Home og Planet Earth brukes ikke en voiceover for å rette tilskuerens oppmerksomhet eller manipulere i form av informative tekster som leder mot en politisk eller annen partisk konklusjon, snarere blir tilskueren her fremstilt for verden slik den er og ansvaret for tolkningen av bildene legges i fanget til tilskueren. Således blir effekten av realiseringen desto høyere, når en tilskuer blir utfordret til å tenke fritt og fylle filmens usagte dialog med sine egne følelser og assosiasjoner til bildene.

Baraka er en tidløs reise gjennom verden, en meditasjon over verdier og livets gang uansett religion og geografisk plassering. Den er fortalt gjennom et strengt øye som ikke legger skjul på historiens alvorlige realitet. På linje med Home er det en påminnelse om at verden er sårbar og at livet både kan være en selvdestruktiv kraft såvel som en vakker og umettelig kilde til visdom og lykke.