Hanna (2011), sensory overload.

Ok kanskje ikke overload à la LotR Fellowship premieren med Kim i Sandefjord, men som uviten kinogjenger uten noen som helst forberedelser ble jeg underholdt. Særdeles.

Regissør Joe Wright slår til igjen i en sterk kinoopplevelse av drivende eklektisk lydspor og et glidende, levende og moderne visuelt uttrykk. Russian Ark -steadicamoperatør Tilman Büttner svever gjennom et av mine favoritt-longtakes i en ekstremt effektiv kampsekvens som bringer Oldboy til minne og jeg finner meg selv glise og si som Agent Smith i The Matrix, «More!». Den eventyrlige musikken til The Chemical Brothers er en fasinerende perle som passer perfekt til det uventede friske uttrykket Wright gir gjennom sin opphakkede rytme og interessante karakterer. Jeg pleier ikke sitte gjennom rulleteksten hver gang jeg er på kino, men dette var en fryd for øret. BARE HØR PÅ DETTE!!!!!! :D

Det er en film uten logikk, det er en superheltfilm uten nødvendigvis å legge vekt på det overnaturlige, noe som er et velkomment tillegg til alle halvkomiske eller svært dramatiske superhelt-filmene vi blir matet med for tiden. Humoren er der, jeg ler av den fantastisk merkelige fremtoningen til Tom Hollander, aksenten til Blanchett er deilig overdreven -men det fungerer fordi ingen bryter illusjonen, ingen går over streken. Alt er så kontrollert og tight at man nesten ikke får tid til å lure på alle de logiske bristene som særlig kommer i tredje akt. Man skal ikke tenke, man skal underholdes av dette eventyret som er «Hanna». Den unge, merkelige Jessica Barden er kanskje kroneksempelet på hvor komplett illusjonen er. Hun er 100% naturlig i fremførelsen, presis og ufrivillig morsom, og den kritiske hjørnestenen i forholdet mellom Hanna og hennes nye, uutforskede omverden. Vennskapet deres er sårt og ærlig under all humoren og volden. For ikke å snakke om Saoirse Ronan. Fantastisk!

Visuelt føltes det som jeg så en symbiose av noe Tarantino-esque og en litt leken Tony Scott anno-Domino, med bruken av forskjellige formater, varmesøkende kamera, aktivt håndholdt blandet med kontrollerte steadikjøringer, den patinerte teksturerte overflaten og den litt overdrevne tonen som holdes tilbake av Joe Wrights solide grep om filmens form. Filmen har selvfølgelig sine svakheter, jeg føler det ligger i manuset, selve handlingen er litt hullete og den «sære» tonen gjør den kanskje vanskelig å fordøye, men alle stjernene i margen fører til en A i min bok (eller 1, eller 10 alt ettersom hvilket karaktersystem du bruker).

Jeg så traileren for lenge siden uten å vite navnet på regissøren. Jeg tenkte ikke mer over den før visningen og ble slått i bakken av en uventet juvel. Nok en gang beviser Joe Wright at han er en av mine favoritt regissører med supergrep rundt visuell historiefortelling, superkreativ bruk av tone og karakterforhold og jeg gleder meg supermye til neste prosjekt og har nå enda høyere forhåpninger til hans kreativitet og visuelle utfoldelse. Supert!