Super 8 (2011), nesten nærkontakt

(Spoilers)

J. J. Abrams har lykkes i å regissere en homage til Spielberg, og han reddes kanskje av publikums predisposisjon til det Spielbergianske universet. Dette er noen umiddelbare tanker om hvorfor jeg føler Abrams til tider bommer litt og hvilke Spielberg-elementer som skinner gjennom.

I en ellers tidløs film får man glimt av Abrams som den moderne og naive læregutten bla. i innslagene av humor blandt guttegjengen og andre deler av scener som for meg umiddelbart skiller seg ut fra en film som ellers fyller Spielbergs sko. Når selve innpakningen er identisk til det vi forventer å se blir kontrasten ekstra stor når vi ser noe uventet eller noe som ikke kommer direkte fra en Spielberg-referanse. I en film som så tydelig prøver å etterligne den klassiske Spielberg-sci-fi, bommer Abrams til tider når det virker som om manuset vakler eller når barne-regien hans ikke bunner i den typiske sårbarheten man finner i f.eks. E.T. eller Empire of The Sun. Det er små glimt av svak regi/manus som lager sprekker under overflaten som forøvrig er plettfri.

Som en monsterfilm lykkes den i å fange en «Jaws»-aktig spenning som er mer skremmende og nervepirrende enn hva jeg har sett i noen Spielbergfilm -selv etter man har fått lov til å la øyet hvile på det humanoide monsteret noen sekunder. Spielberg liker ofte å skjule volden, og vise effekten av den fra avstand, og fortsatt på en brutal måte. Nelec´s død er fremvist slik, sensurert av et vindu, i så måte kanskje mer potent som action da det skjuler informasjon og naturlignok tilfører et kunstnerisk preg i en film som raskt kan bli lett forglemmelig Cloverfield-action hvis man mister karakterene i all cgi´en. Når en ensom elektriker får nærkontakt med monsteret skjules det meste i skyggen, spenningen stiger og den brutale lyden kombinert med obskure bilder av monsteret føles som tatt ut av Jurasic Park. Her lykkes Abrams fordi han har en kjappere og mer brutal klipp og lydmix enn Spielberg for tjuefem år siden, han er kanskje mer moderne i så måte og med rammeverket produsenten hans etablerte på 70-80 tallet rundt seg er det en fasinerende kombinasjon.

Finurlig er et annet ord som ofte beskriver plotelementer i en Spielbergfilm, da Abrams tidligere baserte seg primært på stilistiske grep, finner vi her en særs underholdende kombinasjon av Spielbergs milieu og realistiske science-eventuality med Abrams tekniske kontroll. I en coming-of-age film som dette føles filmen å lene seg på Stand By Me-aktige karakterer (den nerdete, den tøffe, den sjefete, den ekte guttungen, satt i kontrast til de voksnes verden: den sårbare faren, den mystiske vietnam-veteranen, den misforståtte gamle mannen), og ensemblet føles aldri påtatt, men tidløst og ærketypisk -bortsett fra de gangene Abrams mister grepet og gir et glimt av en regissør/manusforfatter som imiterer Spielberg. Dette kan man se i hans regi av barna som føles noe mer moderne og «løst» enn filmer fra 70 -og 80-tallet. Eller i hans bruk av anamorph optikk som føles som tatt ut av Nærkontakt eller Poltergeist hvor Abrams ikke klarer å begrense bruken av forstyrrende lensflare som opptar alt for mye oppmerksomhet og fremstiller filmen som om den er støpt i Spielberg-materiale og fått overflaten teksturert gjennom en automatisert Abrams-prosess, der jeg heller skulle likt å ha sett en fullstendig estetisk kopi av Spielberg anno 1975-82 -dvs noe mer klassisk i kameraestetikk, regi og grade.

Samtidig som den dyktige Abrams er filmens styrke blir han som manusforfatter filmens akilleshelen, særlig i tredje akt. Den slappe oppnøstingen av tråder og hoved-gutten Joe Lambs tale til monsteret inneholder riktignok ingredienser fra bla. E.T., og det at omstendighetene rundt monsteret ikke blir fullstendig forklart øker spenningen i grad med uvitenheten, som i Haisommer og Nærkontakt. Men det føles noe påtatt, som om puslespillbrikkene ikke helt passer og er blitt klippet for å lage et tilsynelatende komplett bilde. Det er så sømløst at man nesten ikke ser det, og bildet av morens halskjede svevende i lufta som på magnetisk vis åpnes og fullender guttens følelsesmessige utvikling er tårefremkallende, men det føles ikke helt riktig… det skurrer i den underliggende mekanikken. Jeg tror det er noe med magien i en Spielberg-film. Abrams er en illusjonist, ikke magiker. Det kan se likt ut, men det føles ikke som magi.

Nå vil ikke det si at jeg ikke likte avslutningen eller handlingens symbolikk, men jeg sitter igjen med en følelse av at hele filmens utgangspunkt er solid og at store deler av siste halvdel har en stein i skoen. Det jeg elsket ved Super 8 var måten guttegjengens sci-fi film, med dens naive syn på de voksnes liv og problemer, blir deres virkelighet når de selv må ta voksne avgjørelser, når de selv utvikler følelser for hverandre som er sterkere enn vennskap og når de selv må lære å slippe sorgen ut av hjertet og la kjærlighet slippe inn. Monsteret symboliserer for meg Joes sorg og savn etter moren og det gjør at filmen beveger seg inn i det dype følelsesladde vannet hvor vi vanligvis finner Spielberg, Rob Reiner, Ron Howard og Robert Zemeckis. Mektig og sårt og fullstendig troverdig.

Totalt sett er dette en fornøyelig opplevelse. Den trykker på de samme knappene som E.T. og Close Encounters gjør, det såre og kompliserte forholdet mellom gutten og jenta treffer dypt, og rammeverket såvel som det estetiske er som en (nesten feilfri) tidsreise inn i det som for meg er ur-Spielbergsk.

Super 8 er en utrolig givende film, og absolutt et minneverdig verk. Jeg skulle bare ønske Spielberg hadde regi, istedet for Abrams som virker å emulere Spielbergs regi. Men ser man på den som det den er, en film produsert av Spielberg, har Abrams levert et mesterlig verk og filmen er vel verdt ventingen.