Debutant

Herbert som «Karl». Foto: Kim Hvashovd

Året er 2005 og en gjeng kreative sjeler begynner på folkehøgskole. Et år senere drar alle hvert til sitt men noen med en trang til å samles i en ”kreativ sirkel” for å gjøre det de lever for, å lage film. Det som startet som et fritidsprosjekt gikk over i et aksjeselskap som produserte kortfilmer, novellefilmer, musikkvideoer, reklamefilmer, web-tvserier og to spillefilmer. Alt det harde arbeidet gav avkastning i lengden.

Som fotograf var jeg med «Pornopung»-prosjektet fra vi skjøt den første av to piloter. Vi var kanskje litt naive, litt vågale men pågangsmotet var på topp og vi jobbet ut fra den erfaringen vi hadde opparbeidet oss. For min del hadde jeg skutt en del kortfilmer og en musikkvideo på RED, så min tekniske erfaring som fotograf gikk mer på instinkt enn erfaring. Jeg hadde jobbet som kam.ass, lysass og gripass i mange år på en del reklamefilmer, musikkvideoer og spillefilm, på samme måte som alle de andre vi jobbet sammen med i en eller annen grad hadde en viss erfaring. Vi skulle klare det. Men prosjektet ble utsatt noen år da vi stadig ikke fikk nok støtte til å lage den filmen vi ønsket. Det var viktig for oss at vi ikke gikk for noe som var lavere enn ambisjonsnivået, og produsent Ravn Wikhaug og regissør Johan Kaos kjempet hardt for å få prosjektet på hjul.

Meg på sett med min b-foto, Sindri.

Året er 2012 og «Pornopung»-filmatiseringen går igang med fullt budsjett, hardtarbeidende crew og en debuterende fotograf og regissør. Å ta steget inn i spillefilm-verden var iallefall for meg ikke så skummelt som jeg hadde forventet. Prosjektet minner meg om mye jeg har vært med på før, bare i større grad på alle måter. Budsjettet er større, lysbilen er mer fullstappet, vi har flere assistenter, sets blir bygd og prerigget, og som en fotograf som har pleid å rigge lys og bære utstyr får jeg endelig tid til å snakke med regi istedet for å rigge mellom tagninger. Alle gjør sin egen jobb og hele systemet ruller hemningsløst avgårde. Det var det mest spennende og utfordrende jeg har vært med på, det å ta viktige valg på kort tid, å feilsøke under press, og det å jobbe 18 timers dager og aldri lage et dårlig bilde.

Når Johan og jeg planla filmens uttrykk fastslo vi noen punkter som ble definerende i måten jeg jobbet med lysmester Daniel Atkinson på, kanskje viktigst av alt at vi gjennomgående lyssatte i reverse key og prøvde å dra frem mye skygge og kontrast. Noe som var viktig for meg fra starten var at jeg ønsket det beste fra alle fagsjefene, og jeg ville at Daniel skulle kunne utfordre seg selv og gjøre en kreativ jobb, fremfor å bare gjøre det jeg bad ham om. Vi hadde samtaler om stil, uttrykk og hvordan dette reflektertes i handlingen. Vi hadde en kontinuitetsgraf med fargeoversikt, lyskvalitet og tone. Sammen med det kreative samarbeidet jeg hadde med Johan var det å lyssette denne filmen svært givende og lærerikt.

Dette kan bli en film som folk enten elsker eller hater. For min del håper jeg jo at flest mulig liker arbeidet vårt, men det viktigste for meg er erfaringen jeg sitter igjen med. Filmskaping for meg er en læringsprosess, og jeg føler jeg vokser for hver gang. Filmfortelling er en veldig personlig opplevelse. Jeg kan se Johan legger livet sitt i arbeidet, «regi» blir ofte mer en måte å kommunisere med skuespillere og stab, og fortellingen formes av alle valgene som blir gjort, alle samtalene og alle impulsene som sendes mellom staben. Vi var heldige som hadde et så gjennomført manus, med alle de iterasjonene det har vært igjennom, og jeg innså hvor viktig grunnlaget var når filmen går i opptak og kaoset begynner. Har man en gjennomtenkt plan kan hver fagsjef konsentrere arbeidet sitt og alle jobber mot et felles mål, og med en gang usikkerheten kommer frem kan alt rakne sammen vis man ikke har en failsafe.

Regissør Johan Kaos. Foto: Kim Hvashovd

For dette var ikke en film uten utfordringer, vi måtte snu oss rundt og jobbe mot strømmen stadig for å komme oss gjennom, og det som gjorde det mulig var den hardarbeidende staben og et velfungerende prod.kontor. For de som kommer til å følge med på bakommaterialet vi legger ut på pornopung.com vil dere nok se hvilke utfordringer vi hadde, og hvordan det påvirket oss, men det inntrykket jeg sitter igjen med var at det gjorde oss sterkere, og at vi var mer kreative under press enn vi ville vært med en predefinert plan som ble lagd på et kontor månedsvis i forveien. Det å faktisk stå på location og kjenne på valgene er noe ganske annet. Som jeg alltid har tenkt: hadde det vært enkelt hadde alle gjort det, og jeg kan ikke tenke meg at filmen hadde vært noe spennende å lage eller noe spennende å se hvis alt gikk som planlagt og vi aldri fikk noen motgang. Kreativitet under press kan være den beste form for filmskaping med mindre man har så mye penger at tid ikke er en faktor selvsagt :)

Nå har det gått noen uker siden hovedopptak var slutt (det gjenstår restopptak i vinter) og når jeg reflekterer over hvordan prosessen har vært ser jeg at måten jeg jobbet på var basert på erfaring og instinkt. Det jeg liker best med å være fotograf er at alt som skjer foran kamera må gjennom meg før andre kan se det. Jeg kan forme lyset, stemningen, selve øyet. Det er en stor makt og jeg har en enorm respekt for de som mestrer kunsten. Samtidig som det er et enormt press å få muligheten til å fotografere en spillefilm, er det utrolig spennende å kunne forme et uttrykk, jobbe med detaljer og jobbe med dyktige skuespillere og hele staben… det er det mest kreativt utfordrende og givende jeg kan tenke meg.

Foto: Kim Hvashovd

For 12 år siden var det nesten ikke noe jeg anså som realistisk, for 7 år siden ble det til et mål, idag er det helt utrolig å tenke at den første filmen faktisk er skutt. Selv om én film er mer enn mange får mulighet til, venter jeg i spenning på at det neste gode manuset skal dukke opp -et nytt prosjekt som pirrer nok til at jeg vil dedikere like mye av meg selv på og som kan gi meg noe tilbake som jeg ikke kunne forventet.