Total Remake

I motsetning til Sveinungs omtale av filmen hadde jeg en positiv opplevelse av å se 2012-varianten av Tocal Recall, jeg hadde sett orginalen og hadde kanskje andre forventninger som ble møtt og overgått, selv om jeg helt klart kan se filmens svakheter og hvordan noen kan anse den som tankeløs action. Forskjellen er at jeg ikke forventet «sjarm» som Sveinung savnet, jeg forventet «heftig action», noe orginalen manglet. Her er noen tanker rundt Recall-filmene.

Med Verhoevens orginalversjon fra 1990 med selveste Arnie i hovedrollen har filmen satt sine spor og når Wiseman nå skal tråkke opp nye spor, gjør han rett i å ikke gå for langt utenfor stien. Han følger mye av de samme linjene, karakterene spiller på de samme strengene, og de forandringer som er gjort er nødvendige for å modernisere og effektivisere plot og handlingsforløp (som det å flytte handlingen fra mars ned til jorden).

Visuell sammenligning. Mye har skjedd på 22 år.

Wisemans fordel er at dagens teknologi åpner for en langt mer fotorealistisk effekt-bonanza enn de mer fysiske og praktiske animasjonene Verhoeven benyttet seg av. Når jeg setter meg i kinosetet innser jeg naturlig nok at dette blir en actionfilm som ikke kommer til å sette dype spor i min sarte sjel, men snarere underholde meg på kino med kjæresten mens vi spiser snop. Med den forutsetningen kan jeg fullt og helt godta alle svakheter i plot og karakter og nyte den fantastiske visuelle stilen, deilig anamorph optikk, kraftfull kinetisk kameraføring som lik Bourne-filmene er aktiv i å skape energi. Kombinasjonen av en slik tydelig visuell stil, kombinert med ekstremt gode visuelle effekter, føler jeg dette er en veldig naturlig måte å gjenskape Verhoevens versjon med dagens teknologi og publikums forventning til action. Jeg hadde hverken forventet mer eller mindre.

Når det er sagt er jeg enig i at siste akt ble dro ut i lengden, og andre actionsekvenser kunne hatt godt av å bli kuttet ned litt. «Bil»-sekvensen mister fort geografi og man vet ikke helt hva som skjer, det bare skjer masse. Andre scener, som når Quaid leter etter Recall, dveler på miljø og stemning med hard musikk, og gir oss tid til å ta inn situasjonen. Og selvfølgelig har de lagt inn en heftig scene hvor kamera flyr rundt en skuddveksling i ekte Bay-stil, en scene jeg gledet meg spesielt til da jeg hadde sett hvordan Doggicam-systemet ble brukt for å skape den spill-aktige estetikken med fysiske kameradollier fremfor et fullstendig CG-bilde.

Jeg er ikke stor fan av orginalen, den har visse nostalgiske kvaliteter men faller på Arnolds spill og gammeldags effektkvalitet. Jeg kan derimot like den nye versjonen, den har tempo, energi og nytenkende visuell stil. Filmen prøver ikke være mer enn den er, den er egentlig ganske anonym i mine øyne, og passer perfekt til en tirsdagstur på kino eller en søndagskveld på tv. Bare ikke forvent en ny Minority Report.