Tanker om Tarantino

I anledning Django Unchained hadde jeg et gjensyn av samtlige filmer Tarantino har regissert for en liten tekst (sorry for evt skrivefeil, skrev den kjapt) om hvorfor jeg føler Tarantino etter min smak har beveget seg litt for langt vekk fra sitt opprinnelige særegne uttrykk. Jeg venter i spenning på hva Django kan tilføre filmografien.

De første filmene bærer preg av en tydelig auteur. Dette er en person med en konsekvent estetikk, høy kvalitet på alle områder og ikke minst en person som presser grenser. Reservoir Dogs starter vågalt med en lang dialogscene som tilsynelatende ikke har noe med noe å gjøre, men som etterhvert viser grunnlaget av karakterene vi etterhvert blir mer og mer kjent med. Småprat-elementet er gjennomgående i både Dogs og Pulp Fiction og det er tydelig at Tarantinos sterkeste side ligger i dialogen. Det er hans signatur-trekk. Dialogscener kan utvikle seg gjennom spørsmål, noen blir ikke besvart, noe informasjon er fullstendig uvesentlig og det hele føles veldig menneskelig og ekte.

Volden er kanskje det mest gjennomgående elementer i alle hans filmer, og selv nå er det vanskelig å se adrenalinsprøyte-scenen. Det overasket meg, for jeg har sett disse filmene veldig ofte. Jeg liker at alt er så naturlig, det ser faktisk ekte ut, og den realistiske lyssettingen, kamerastilen og miljøene gjør opplevelsen totalt oppslukende. Måten historiene flettes sammen gjør det vanskeligere å finne ut hvor det hele vil ende, og Pulp er kanskje vanskeligst fordi selv etter 20 minutter vet man ikke hva det er man ser på. Det er ikke mange regissører som presser formatet som ham, særlig i disse første filmene. Men selv om jeg har sett filmene før og kjenner gangen i kallosjene, legger jeg merke til nye ting hele tiden: som når Mr.White sier han drepte noen politifolk og kaster et tilfeldig blikk på Mr.Orange. Det er detaljer overalt i dialog, i spill, i lydbildet som fanger oppmerksomheten.

Sålangt er listen min slik: Reservoir Dogs på #1 plass og Pulp Fiction på #2 plass.

Jeg trodde jeg hadde sett hele Jackie Brown men når jeg så den nå fant jeg raskt ut at jeg aldri hadde det, og jeg fant ut hvorfor. Alt i alt føler jeg det var her Tarantino begynte å bevege seg vekk fra den stilen jeg elsket. Dialogen er langt mer direkte, det er skjeldent triviell småprat, alt fører handlingen videre og det føles noen ganger som om folk gir eksposisjon for at historien skal forløses. Jeg liker karakterene, men de er langt mindre interessante og mystiske enn de foregående filmene, nettopp fordi det ikke er noe mystikk.

Det jeg liker med filmen er nettopp det som man finner i Dogs og Pulp, som flashbacket når Jackie legger fra seg posen med pengene i skifterommet hvor vi får se tre forskjellige synspunkter av samme tidsforløp, noe som hever spenningen. Jeg liker det at det alltid skjer noe nytt og uventet, at hun spiller på flere lag, men det blir for platt og «rett frem». Det dukker opp noen klokkeslett og undertekst (stedsnavn o.l.) på skjermen noen ganger, men de er mindre påfallende enn tidligere, og ofte unødvendig. Det føles som han skriver med samme blyant, men har fått seg nytt papir og kanskje spisset blyanten litt for skarpt så detaljene er litt for tydelige. Han beveger seg inn i en stil som føles mindre håndlagd, noe som blir desto mer tydelig i hans neste filmer.

Kill Bill var et steg i riktig retning når jeg først så den. Jeg var skeptisk fordi etter å ha sett trailere fryktet jeg at teknikken hans var blitt for moderne. Jeg likte de gamle, kornete filmene hans hvor du kunne føle at han bevegde seg ut i ukjent farvann men at han mestret det over all forventning. Kill Bill-serien føles som om han har fått så mye penger at han kunne få så mange effekter han ville, få så store sett han ville og så bra utstyr han ville. Det var svært lite følelse av tekstur igjen -men det som faktisk var det samme som før var dialogen, strukturen og humoren. Han leker med publikums følelser gjennom timing og veksling mellom humor og vold og han gjør det enda mer ekstremt enn før.

Selv om filmene overfladisk føles svært moderne så er dialogen og karakterene tidløse (bare det at en karakter heter «son number one» er fantastisk). Musikken er også et element som aldri skifter i hans filmografi, den er stadig gammel source-musikk, ofte fra andre filmer, og jeg sitter fortsatt og nikker i takt når en kul karakter gjør kule ting med kul musikk. Man vet at man er i gode hender i en Tarantino-film.

Når jeg så filmene igjen idag merket at jeg hadde høyere fordommer enn jeg kanskje burde ha. Jeg fikk tårer i øynene av bare kombinasjonen av musikk og bilde, det er mesterlig gjennomført og utrolig givende som tilskuer. Kill Bill-serien er definitivt på en tredjeplass på listen min over favoritt-Tarantino-filmer, og jeg føler disse to filmene balanserer på kanten mellom klassisk Tarantino og moderne Tarantino. Jackie Brown er noe mer lyssatt enn de to foregående, og Kill Bill-serien er ekstremt lyssatt, sterke farger, store kamerabevegelser, ekstreme inntrykk.. alt er massivt. Det er kanskje der jeg ikke klarer å følge fullhjertet de som etterhvert vil elske Basterds, fordi det blir for stort og for rent. Jeg kan elske noen formmessige valg men hate andre, og når Kill Bill kom på kino følte jeg han kanskje hadde beveget seg for langt inn i et moderne uttrykk til at det var for sent å snu, selv om dette var akuratt fett nok til å fungere, kanskje mest av alt pga det nonlineære narrativet.

Så kom Death Proof og beviste at denne mannen trenger flere tøyler. Som del av Grindhouse var forsåvidt tanken bak filmen akuratt det jeg ønsket, den tok utgangspunkt i en estetikk og en form som krevde noe annen teknikk for at det skal ligne på gamle exploitation-filmer, men Death Proof er halvhjertet og kjedelig. Den prøver bare såvidt å emulere en stil og gjør det så svakt at det egentlig bare ser ut som dårlig håndtverk og svakt manus. Den skittne filmen ser ut som en effekt de har lagt til i klippen, og alle «feilene» føles påtatt for «feilens» skyld. Tredje akt mister all magi når «film»følelsen blir tatt vekk. Når nostalgi-effekten blir tatt vekk sitter vi igjen med barnslig pjatt og meningsløs action. Illusjonen er langt fra komplett og dette er det svakeste Tarantino har levert. Dialogen og karakterene er påtatt Tarantino-esqe, og det fungerer dårlig fordi hele rammeverket er for slepphendt. Det føles som et forhastet prosjekt hvor han prøver å etterligne seg selv og ikke lenger føler et behov for å lage en illusjon som fengsler sansene, men heller bare ha morsom Tarantino-dialog og innfall av filmreferanser.

Noen holder Inglourious Basterds ganske høyt, kanskje særlig nye fans som vokste opp med Kill Bill-serien, og ikke Dogs/Pulp. De vil naturligvis ha et annet inntrykk av hva god Tarantino er. De vil nok syns et lineært narrativ er interessant nok og syns for det meste det bare er gøy med litt humor og blod. Men jeg tror ikke jeg er alene i å ville kreve mer fra ham. Jeg vil bli utfordret. Jeg vil ha lange takes, kreativ kamerabruk. Og jeg vil ha nonlineær. Det er kanskje det viktigste. Alt i alt misliker jeg alle lineære filmer fra Tarantino (Jackie, Death og Basterds).

Jeg syns ikke Basterds er noen dårlig film, den har flere styrker enn svakheter, men den sliter samtidig med det jeg føler er Tarantinos svakhet etter Kill Bill-serien. Det er vanskelig å sette ord på, men det har med det jeg føler han mestret best, særlig i hans første filmer. Han må selvfølgelig kunne utvikle seg, men han må også produsere god film, og det føles noen ganger som om han går utenfor sitt kompetanseområde når han prøver seg på nye fremgangsmåter. Kort sagt liker jeg humoren, men rammene rundt må være sømløse og de beste rammene han har lagd er gjennom flettverk.

Det viktigste for meg i en Tarantino-film er strukturen. Dialogen og karakterene har alltid vært spennende, jeg føler meg trygg på at universet er unikt når han lager noe nytt, men graden av kvalitet kommer ann på hvor langt han presser formspråket. Gjennom å se alle filmene hans fant jeg ut at jeg er naturlig skeptisk til hans nye filmer fordi filmene rent overfladisk ser moderne ut, bildene gir ikke den sammefølelsen jeg får av å høre dialogen som jeg føler virkelig er skreddersydd. Det er en ubalanse jeg er litt usikker på om jeg setter pris på, og den fungerte på et visst nivå i Kill Bill, men jeg er redd Django kommer til å følge i Basterds fotspor og blir en historie fortalt rett frem og uten interessante omveier.

Alt i alt er han en av mine favoritt regissører, og det er interessant, såvel som skummelt, å se ham utvikle stilen og stemmen sin. Det skal bli spennende å se hva han gjør videre.