Maraton: James Bond-serien

Jeg hadde noen fridager og fant det naturlig å se alle James Bond-filmene i anledning Skyfall-premieren. Uten å egentlig legge så mye tanker i hvor slitsomt det ville bli så jeg heller for meg en unik mulighet til å se hvordan filmene har utviklet seg stilmessig og formmessig. Når jeg først begynte forstod jeg etterhvert at det ikke bare var slitsomt rent fysisk, men mer mentalt utmattende. Jeg måtte holde meg til én film om dagen en stund før jeg gikk opp til fire per dag. Jeg tror faktisk det ville vært umulig å se alle etterhverandre, med mindre man er Bond-fanatiker. Noen av filmene er rett og slett så kjedelige at man hadde sovnet. Skulle ønske jeg klarte se alle etterhverandre for når jeg så fire etterhverandre kom utviklingen mellom dem veldig tydelig frem.

Jeg er glad i noen av de gamle som jeg har vokst opp med, og er ikke så altfor glad i alle de nye, selv om jeg setter stor pris på det gode håndtverket. Det er alltid gøy å se en ny Bond-film, og jeg gledet meg veldig til noen av de gamle filmene jeg ikke tidligere hadde sett.

Mandag 22. okt:

For å lette litt på presset i en eventuell maraton-situasjon tenkte jeg det var lurt å starte rolig og se en og en hver dag først. 42 timer og 32 minutter er tross alt en del å gape over i en jafs. Så jeg begynte rolig, en gammel favoritt: Dr. NO.

Det første som slo meg var at jeg elsket konseptet! Måten agenten blir introdusert på med den klassiske «Bond, James Bond» var utrolig stilfullt gjort og selv om den sliter litt med rytme og tamme partier var den aldri kjedelig. Noen av elementene, som dusj-scenen, er i ettertid komiske da inntrykket av hva som er «moderne» har forandret seg litt med årene. Mange hull og ugjevnheter, men helt klart en klassiker, og kanskje en av mine favoritter.

From Russia With Love er et gjensyn med Connery og eliteskurkene i SPECTRE som også kommer tilbake senere i serien. Langt mer forglemmelig enn Dr.No, og mindre oppfinnsom. Er ikke stort mer å si om denne, det er en klassiker jeg ikke klarer se sjarmen i.

Søndag 28. okt:

Goldfinger var en av filmene jeg var sikker på at jeg hadde sett, men alt i alt husket jeg bare starten, den klassiske Oddjob med hatten sin. Bondskurken Goldfinger føles rent visuelt feilcastet. Han ser ikke ut som en skurk. Kanskje han mangler et særegent sår i ansiktet eller en mer ekstrem fremtoning? Oddjob derimot er klassisk Bond.

Men det er et problem jeg har med de tidlige Bond-filmene, og det er hvor tilfeldig mye av volden er. Bond kan bli drept av snikskyttere og andre skurker med skytere. Det holder spenningen oppe, at James alltid er i fare, men samtidig

At filmen slutter med «The end of Goldfinger, but James Bond will be back in Thunderball» forsterker følelsen av serie-elementet, for ikke å nevne pistol-introen. For meg som ikke ser mange av disse filmene før jeg er 27 syns jeg det er litt rart at dette er blitt en så populær serie. Som kjæresten min påpekte er det f.eks rart at Bond skifter utseende periodevis gjennom serien, og ikke minst at alderen går fra 30 til 57 gjennom serien. Likevel har han fortsatt samme arr på ryggen, samme personlighet.

Thunderball begynner raskt, nesten som om en episodisk serie. I den første kampscenen ser vi raskt at klipperytmen har blitt særs raskere. Koreografien er gjennomført og gir et bedre inntrykk av Bond som kyndig i ulike stilarter. Humoren er den samme, barmfagre kvinner med rare navn, og fortsatt kommer Bond i situasjoner hvor han kan dø, men overlever på ren slump. Jeg skulle heller likt å sett ham fullstendig profesjonell, full kontroll på situasjonen og rent fysisk teknisk overlegen. Han må selvfølgelig være menneskelig, ha svakheter, men det bør være kombinasjonen av den dresskledde agent som både er menneskelig og ustanselig som driver serien videre, ikke tilfeldigheter. De tidligste filmene er et produkt av tiden, og jeg føler de har eldret seg en del for en som er vandt til Bourne og de nye Bond-filmene hvor handlingen kanskje føles litt mer «sannsynlig».

Noe som slår meg når jeg ser Thunderball er hvor mye av filmen Bond ikke er med i. Vi får se mer av hva skurkene gjør enn i tidligere filmer. OG, nå får vi endelig se alle de andre åtte 00-agentene! Dvs, iallefall ryggen og deler av ansiktene deres. Veldig gøy å se litt mer av maskineriet rundt agentene, måten de blir sendt ut på oppdrag.

You only live twice starter med noe friskt: James Bond dør! SPECTRE er i verdensrommet og Bond må igjen redde verden, og bli ninja, og gifte seg. Selv om det er sykt mye som skjer i denne filmen er det kanskej en av de kjedeligste. Kanskje det er fordi jeg føler den prøver å bite over for mye. Bondfilmene må alltid overgå de forrige, vise noe nytt og imponere, men de jobber ut fra en oppskrift og så langt føles alle litt for like.

Connery for meg er en slesk fyr med enormt ego og selvtillit, og selv om han får jobben gjort innebærer det som regel mer flørting enn arbeid. Han er den klassiske Bond, penkledd, særegen sjarm og humor.

Mandag 29.okt:

Så var det tid for skuespillerbytte. On her Majestys Secret Service introduserer George Lazenby. Dette var enda en film jeg ikke hadde sett før. Jeg var kjent med Lazenby og var skeptisk, men ble positivt overasket. Han har en litt annen stil, men er langt mer passende i actionscener. Han har en casual stil og en fremtoning som passer veldig godt.

Visuelt er den mye renere, lyssetting og kamerabruk er i samme stil, men forbedret, flytende og med mer driv, og Blofeld er visuelt en perfekt bad-guy. Men problemet mitt blir fort at jeg føler actionscenene blir lagd ved å ta ut lapper fra en hatt. Bobslede-scenen er litt påtatt.. Men! Denne gangen gifter jo faktisk Bond seg, på årntli! Han viser ekte kjærlighet, og (spoiler) når han mister henne gir det en dybde i karakteren jeg har ventet på.

Så var det tilbake til Connery igjen i Diamonds are Forever. Kanskje den beste Bond-skuespilleren. Det homofile paret Mr.Kidd og Mr.Wint er en interessant vri, skulle bare ønske de var litt bedre skuespillere. Connery bringer oss tilbake til den Bond vi kjenner, en kvinnebedårende, kåt sleiping… men vent nå litt… hva skjedde med sorgen etter å nylig ha mistet sin kone? Jeg håpet vi kunne se en mer følsom Bond, men akk.

Live and Let Die har imho kanskje en av de beste bond-sangene, og Roger Moore faller rett inn i skoene til Bond. Veldig svak historie og måten Bond slipper unna dødsfeller blir for enkelt. De slemme fremstilles for dumme, jeg har mer sansen for bad guys som egentlig er genier. En skurk burde være motpolen til helten, ren ondskap, utspekulert og gjennomført. Skurkene i Bond-filmene er ofte korttenkte, megalomaniske og selv om det høyteknologiske utstyret deres ser veldig fancy ut med blinkende lys og radiobølger osv, så bygger nesten alltid planen deres på en form for macguffin som skjeldent fungerer som den skal.

Tirsdag 30.okt:

Da var det tid den forholdsvis unge Christopher Lee som The Man With The Golden Gun og etter å ha sett åtte James Bond filmer kjenner jeg at jeg er blitt litt smålei. Serien er veldig repetetiv uten å overraske stort. Nå er jo ikke filmene lagd for å sees rett etterhverandre, snarere med noen års mellomrom, men likevel burde den konstant nonchalante kvinnebedåreren overaske nå og da.

Tidligere har Bond brukt sex som en indirekte konsekvens av oppdragene sine, han ligger med skurkenes kvinner, andre kvinner han møter tilfeldig. Denne gangen derimot bruker han sex direkte for å få en kvinne til å gi ham fiendens hemmelige våpen. Scenen hvor han gjemmer Britt Ekland i skapet for å ligge med Maud Adams gjør ham til en kåt drittsekk. De tuller hele tiden med at han alltid har hell med kvinnene, men nå mistet han all troverdighet som seriøs agent. Jeg var stor fan av Dr.No, men jeg føler kvaliteten har sunket progressivt.

The Spy who Loved Me blir som sådan en forglemmelig affære. Problemet med Bond-filmene som serie er at man aldri kan si «Dette er den gangen hvor Bond dør» (bortsett fra «You only live twice», hehe). Han kan ikke bli drept, han kan ikke får livsvarige skader, bli lam, bli syk… han kan ikke engang miste en finger eller få en blåveis. Han er uslåelig og udødelig. Men hvordan kan man opprettholde spenning når han er umenneskelig? Vi vet alle hva en Bond-film handler om: han får et oppdrag, ligger med masse damer, dreper skurken og ligger med enda flere damer. Det er Bonds akilleshel.

Moonraker begynner med et imponerende fallskjermstunt, men faller raskt inn i skyggen hvor den hører hjemme. Dette var starten på tre filmer jeg ikke klarte bruke full konsentrasjon på fordi de var så utrolig kjedelige. Karismaen til den stadig eldrende Moore falmer og filmene har alt for mye sex og for lite engasjerende handling. For Your Eyes Only er så lettbent at jeg føler de ikke har prøvd engang. Handlingen kvernes gjennom Bond-maskineriet, også i Octopussy føler jeg kvaliteten er så lav at det er vanskelig å følge med. Det kan jo være at jeg ser alle etterhverandre, men jeg er ikke engasjert og føler handlingen er alt for nær alt annet.

Onsdag 31. okt:

A View To a Kill var noe mer interessant, den holdt på spenningen noe bedre enn de foregående -tross fåtall av eksotiske locations. Den var langt mer en tradisjonell actionfilm i struktur, men selvfølgelig med de vanlige tropene. Selvfølgelig var den like absurd som alt annet i Bond-universet, men litt enklere å svelge når alt var litt mer «på jorda». Gøy å se Walken som badguy også!

Moore som Bond er som en yngre og litt mer aktiv variant av Connery. Kanskje det er det at han føles litt yngre men at han har levd litt. Han blir eldre med årene og kanskje litt for stiv i bena. Actionscener blir trause og det føles ikke som han kan gjøre jobben til en hemmelig agent, det blir mer flørting, akuratt som Connery.

The Living Daylights introduserer oss for Timothy Dalton i de blankpolerte skinnskoene. Hvilken stein de fant ham under vet jeg ikke, men actionkarisma har han sannelig! Han ser ikke ut som James Bond, han snakker ikke som James Bond og han har overhodet ikke samme sjarm. Likevel (og jeg føler meg litt skitten når jeg sier det) er Daylights kanskje en av mine favoritt Bond-filmer, iallefall på topp 3.

Licence to Kill er enda en Bond-film jeg ikke har sett på lenge, og introen var kanskje en av de feteste sålangt med en flykapring ganske lik den i Dark Knight Rises. Utrolig spennende å se ting man vet er ekte, og Bondfilmene er blitt langt mer praktiske i effektene de siste årene. Dalton er en utrolig god skuespiller, jeg liker ham veldig i rollen som Bond og han har en særegen fremtoning. Han er ingen Connery eller Craig men som actionhelt er han dritgod.

Torsdag 1.nov:

Endelig GoldenEye! Denne husker jeg godt fordi jeg så den på kino når den kom, og Tina Turners åpningssang er absolutt en av de mest minneverdige for meg. Dette føles veldig som en 90-tallsfilm, Pierce Brosnan føles bedre som 007 enn Dalton, ikke like klassisk som Connery kanskje, men det er nye tider og en ny og moderne Bond må til. Spennende å se at effektene rent teknisk er langt mer troverdige denne gangen, miniatyrer og optiske effekter fungerer faktisk, og ser ikke ut som gammeldags teknikk. Tross elendig 90-tallsscore og cheezy Bond-humor føler jeg dette er den første i rekken av den moderne Bond.

Tomorrow Never Dies er absolutt moderne, Bond får mobiltelefon og cyber-badguyen har en tøff katamaran. Dette er en politisk film, men at Elliot Carver styrer media og skal ta over verden med propaganda blir litt for tynt. Det er en stor svakhet når teknologi blir grunmuren i plottet, at han ønsker seertall blir for teit. Rent teknisk er jo alt mye mer fancy samtidig som de beholder på sjarmen. De små gadgetsene har samme hensikt, vanlige ting med spesielle egenskaper. Jeg husker det var gøy med mobilen som fjernstyrer BMWen hans, og jeg kan såvidt godta det nå etter noen år. Det jeg ikke liker er måten det virker som teknologi er den nye fienden, ikke direktekontakt mellom mennesker.

The World is Not Enough starter bra men når det går over i en absurd båtjakt kjenner jeg at har har ideene flydd litt for løst i manusmøtene og de prøver å få så mye action inn i åpningen som mulig. Openingcredit-sekvensen derimot er veldig kul, selv om cgi har tatt over for optiske effekter funker det veldig bra fordi effektene har holdt seg. Effektene var ikke like gode i Tomorrow Never Dies, men det var absolutt et skifte der hvor åpningen føles mer dynamisk enn på lenge. Desverre var dette en kjedelig affære, svakt manus, svak dialog med for platt eksposisjon.

Die Another Day er siste filmen til Brosnan som har vist seg som en sterk actionhelt i alle de situasjonene han blir sendt ut i, selv om han kanskje er litt stiv. Han kunne vært den unge fetteren til Roger Moore, de har absolutt likhetstrekk og han kan bære 007-merket med stolthet. Åpningen av Die er en av de feteste jeg har sett, for ikke å snakke om måten handling fra fengselsoppholdet blandes sammen med grafikk i tittelsekvensen. Det har vært elementer av handlingen i de tidligere åpningene, men her er det langt mer engasjerende og gjør hele åpningen sømløs.

Brosnan tok en gammel helt inn i den moderne verden, men nå er det på tide at han gir stafettpinnen videre til en som kan vise hvem Bond egentlig er: et menneske.

Søndag 4.nov:

Casino Royale er min favoritt av alle Bondfilmene (dette skriver jeg før jeg har sett Skyfall). Den re-introduserer oss for James på en måte som ingen av de andre klarer, fordi den tar personene og forholdene på alvor. Det er mindre kjappe kommentarer, mindre seksuelle bemerkninger, og kvinnene er sterkere og mer selvstendige. Actionsekvensene er ekstremt effektive og vel gjennomført. Craig viser seg som en sterk Bond, samtidig som han har sin svake side. Vi får se hvordan han formes inn i den hensynsløse morderen han egentlig alltid har vært, og hvordan hans følelsesmessige forhold til kvinner og hevn henger sammen med hans syn på arbeidet sitt og livet.

Quantum of Solace kommer i kjølvannet av Royale og er ikke på langt nær så rask i rytmen eller kraftig i slagene (men så er jo Marc Forster ikke en typisk action-regissør). Den tar seg mer tid, vi får se mer av slemmingene og det legges stor vekt på hevn-temaet til Camille som reflekterer hans egen hevnlysthet. Dette er en svak oppfølger i mine øyne, den er rett og slett for sprikende og for kjedelig, jeg klarer ikke identifisere meg med mesteparten. Men den tilfredstiller godt nok til at jeg fortsatt liker reisen til Bond, jeg liker Craig, jeg liker manuset og jeg gleder meg til flere gjensyn med den «gjenfødte» James.

Jeg skal se Skyfall en av de neste dagene, oppdaterer teksten når jeg har fordøyd opplevelsen. Gleder meg!

Oppdatering:

Da har jeg sett Skyfall og er veldig fornøyd. Jeg lot filmen synke litt, har hørt litt hva andre syns og føler fortsatt det samme som førsteintrykket at dette er et skritt i riktig retning, det er en mørkere Bond enn før, mer moden og moderne, men den sliter med det som kanskje blir mer og mer tydelig etterhvert som Craig fortsetter som Bond, og det er at han ikke helt har funnet sin plass, eller at skoen ikke helt passer. Jeg syns hans prestasjon er langt mer underholdende og oppslukende enn noen andres inkarnasjon, da de andre baserer seg langt mer på humor og sex spiller Craig mer på en sårbar og ekte spion. Men som sagt er det noen brikker jeg ikke helt får satt på plass, og det er tydeligere nå enn før at Bond som serie har sine utfordringer som man enten kan godta blindt eller sitte å gnage på. En ting er at karakteren får forskjellige skuespillere nå og da, i forskjellig alder. Nå er M blitt byttet ut tre ganger, Q et par ganger og Moneypenny er par ganger, og alle gangene med forskjellige forklaringer. Som når Q blir byttet ut får vi følelsen av at Craig, selv om han ikke har møtt den gamle Q i filmene, vet hvem han var. Eller når de refererer til den gamle Bond-bilen virker det som om Craig har brukt den når han var Connery. Jeg blir veldig forvirret og det er sikkert logiske forklaringer til alt sammen, men jeg blir sittende å lure på hvordan Bond-mytologien og tidslinjen henger sammen istedet for å nyte en action film.

Alt i alt: Det var fint å se en mannlig M og en Moneypenny, tilbake til røttene. Bardem var kanskje den beste Bond-skurken til nå, akuratt gal nok, akuratt sær nok og absolutt ond nok, selv om hele planen hans som faller så lett på plass virket litt unødvendig omstendig føltes han veldig riktig på alle plan.

Hvis jeg skal rangere filmene tror jeg det blir noe sånt som:

#1 Skyfall/Casino Royale
#2 Dr. No
#3 Living Daylights/Licence to Kill

Jeg liker de gamle som «gamle filmer» men de blir for datert og for humoristiske for min smak. Jeg liker langt bedre de mer actionfylte og moderne. Dalton var en ekte action-helt, flott fremtoning og handlingen om tapt kjærlighet var noe Bond-filmene sårt trengte. Men til syvende og sist faller Craig definitivt i smak. Gleder meg til de neste filmene!