Man of Steel (2013) – «Annihilation porn»

man-of-steel-attack-on-metropolis

Spoilers ahead!

Man of Steel er for mange kanskje bare enda en actionfilm, ikke noe å lette et øyenbryn av. Det er en revitalisering av gamle historier og en ny versjon av Kal-El i Zack Snyders ånd. Vi får tidlig se hans effekt-galore med flygende dragelignende vesner på Krypton osv., og 143 minutter senere er mange slitne av alt maset. Intill tredje akt var jeg storfornøyd, men så forsvant smilet og det kritiske øyet kom frem.

For meg var aldri Superman noe mer enn en gammeldags helt med tydelige overtoner. Mannen i gata som redder verden uten ønske om heder og ære. Han gjemmer seg bak fasaden av en svak mann, som om han reflekterer samfunnet som ikke tør eller vil gjøre det rette i fare for sin egen trygghet. Det er ikke noe magnetisk brystplate og metallbiter rundt hjertet, ikke en radioaktiv edderkopp -han er riktig nok et romvesen, men for meg er han mest en mann som kjemper for rettferdighet.

man-of-steel-spot-blackzero2

Problemene oppstår i denne filmen når Zack Snyder velger å sette kampen om jorden midt i en by. Det minner litt om Avengers og Transformers, men der førstnevnte kan fordele handlingen på flere karakterer og sekvenser forblir vi her mer eller mindre på samme sted, og ihvertfall på samme energinivå. Tredje akt er en tour de force uten sidestykke, og som actionfilm i seg selv er dette svært underholdende… sålenge man ikke begynner å tenke. For dette er en film med sykt mange plotthull og quick-fixes i meningsløse eksposisjoner.

Og i alt rabalderet, hva skjer med alle de hundretusner av mennesker som tilsynelatende mister livet mens Superman og Zod kastes veggimellom? Superman ser på et tidspunkt en pilot i fritt fall og velger å redde ham. Han ser også Lois falle mot en sikker død og velger å redde henne. Hvorfor flyr han ikke og redder folk i hytt og pine? Holder det med å se ham redde folk i andre akt? Menneskeheten blir på en måte personifisert gjennom personalet fra the Daily Planet som prøver (og mislykkes i) å redde en dame fastklemt under en bygning. Men Superman virker å være mer opptatt av voldsom slossing i blind agresjon enn å gjøre minst mulig skade.

man-of-steel-skulls-wide

Det er her jeg føler action ikke passer handling, selv om jeg syns filmen i seg selv ser sjukt fin ut. Det er en herlig anamorfisk tekstur og dybde gjennomgående og effektene glir sømløst inn i det som er ekte. Michael Shannon er PERFEKT som badguy, og undervurdert generelt. For meg er det mange bilder som helt klart har et uekte kamera hvor «alt» er effekter, men stilen er gjennomgående og progressiv, det rister kanskje litt mye i noen rolige dialogscener, men stort sett er det ikke mange bilder som ikke føles ekte ut (selv om det meste er effekter). Ubalansen ligger heller i handlingen og i Kal-Els valg.

Tredjeakten inneholder det man populært kaller «annihilation porn», uten omtanke og ettertanke. Jordens gravitasjonskraft løper løpsk, og selv om det ser jævlig fett ut, hvor enn ulogisk det er, blir det aldri forklart hvordan jorden fortsetter å fungere etter en slik terraforming. Metropolis-befolkningen ser jeg på som New York´ere, og bildene av fallende bygninger og ødeleggelse er ofte ubehagelige i sin realisme.

general zod man of steel-1

Så kan man kanskje si at man bør akseptere slik masseødeleggelse i samme grad man gjorde før 9/11. Det er jo bare film! Men film imiterer virkeligheten, vi tar fra det vi kjenner, og det var et merkbart fall i masseødeleggelse på film etter 2001, av respekt for de døde. Men byer må ødelegges på film. De fintfølende av oss vil kanskje alltid føle et visst ubehag. De som klarer å distansere seg vil kanskje få en bedre filmopplevelse.

For meg vil det være vanskelig å se slike actionfilmer etter å ha gått i gatene og sett ødeleggelsen og hørt stillheten fra regjeringskvartalet minutter etter smellet. Det var ikke romvesen-lasere som pulserte gjennom jordkloden, men frykten er like naturlig. Bildene av anonyme Metropolis-innbyggere med frykt i ansiktene er på mange måter ubehagelig og nesten grunn nok til å gå ut av salen. Men jeg ble sittende, underholdningen gikk over i analyse. Hvor lang tid går det før Zack husker at det er folk i de bygningene han river ned?

Man-of-Steel-Trailer-Images-Destruction-of-Krypton

Da jeg så Lo Impossible hadde jeg en langt mer givende filmopplevelse selv om ødeleggelsen og sorgen på noen måter var like ubehagelig. Den realistiske ødeleggelsen gir et ærlig bilde av hvor sjøre mennekser er, hvor tynn huden egentlig er. Problemet mitt med Man of Steel-versjonen av ødeleggelse-som-underholdning er den smakløse Bay-inspirerte mangelen av omtanke på collateral damage i en ødeleggelsesbonanza -og å høre Kal-El si «I grew up in Kansas, General. I’m about as American as it gets!» er prikken over i-en…

Å se superhelter i umulige situasjoner er selve essensen i tegneserieaction for meg, men alt Superman gjør er å slå og sparke og fly rundt og tilfeldigvis slite ut Zod et øyeblikk og bli kjempesint og knekke nakken hans… Det er ingen «smart» grunn til at Zod ikke kastet Superman i veggen der og da, tilsynelatende bare nærmet det seg slutten av filmen, og Superman gir inn for Zods fremgangsmåter. For en superhelt som skjeldent dreper er dette slurvete og slappt manusarbeid. Helter dreper ikke. Mennesker og skurker dreper.

Hvorfor kan ikke helten heller vise oss en bedre måte å lede på?