Hva syns jeg egentlig om Only God Forgives (2013)?

4ogf

Forventningene var skyhøye da Refn og Gosling nok en gang skulle bergta filmverden men da jeg kom ut av kinosalen men jeg var visst ikke alene om å være usikker på om det jeg nettop hadde sett var høykvalitets filmkunst eller keiserens nye klær.

Det slo meg tidlig at filmen ikke rørte meg på samme måte som Drive, kanskje det var musikken, eller stemnigen. Selv om den herlige forteksten i thai gir et visst formmessig løfte for resten av filmen, klarer jeg ikke helt slippe følelsen av at de stilsikkre bildene og den utfordrende rytmen føles ganske tom. Min hittils ganske kraftige man-crush til Gosling faller i skyggen av en sterk tiltrekning til den mystiske karakteren Chang. Goslings monotone steinansikt føles falsk, mens Bankok som setting innehar langt flere interessante trekk enn de vestlige elementene.

Man ser raskt at filmen er komponert med møysommelig kontroll over foto og klipp. Eller er den det? Det er en flyt mellom kamerabevegelse og montasje som får meg til å «godta» kont.feil i bakgrunnsspill osv., nettop fordi det minner meg så sterkt om den stilsikre Refn jeg elsket så høyt etter Drive. Enkeltscener kan slå meg som vakre, urovekkende og rørende. Volden er grafisk og utilslørt samtidig som den overrasker i sin oppfinnsomhet -men selv om Refn legger rytmen i første giret bruker jeg tiden mest på å vurdere om veggene er bygd av snekkeren i art department eller hva slags bounce card som er utenfor frame. Et så minimalistisk og samtidig stilfult miljø føles svært ofte konstruert -spesielt i interiørscenene.

3ogf

Jeg blir sittende og vurdere på noe som jeg føler er et gjennomgående kvalitetsspørsmål: har fotografen brukt lang tid på å finjustere hvert bilde, eller har de hatt dårlig tid og bare «slengt på» litt negativt rom i bildene. Hvor mye omtanke ligger bak Refn-auteurismen han bergtok oss med i Drive, som nå tidvis føles mer som et tomt skall? Er filmen bare sær for særhetens skyld, eller er det en motivasjon bak det hele?

Det jeg elsket med Drive føles her noe uekte og påtatt. Jeg ser fortsatt tegn til det i f.eks.: forteksten, små finurlige øyeblikk i klippen, lydmix som leker med sansene, utfordrende kamerabruk og ikke minst all den grufulle volden… Det er som om alle ingrediensene er til stede, men at de er blitt kastet sammen uten særlig omtanke og henger ikke sammen. Det etterlater mellomrom som gir et skjevt førsteintrykk. Abstrakte drømme-aktige øyeblikk er spennende i seg selv, men som helhet føles det som et falleferdig korthus som kun holdes oppe fordi vi så gjerne vil at Refn skal lykkes, og at vi kanskje ikke helt forstår hva han har prøvd å fortelle oss.

For meg blir det nok en type film jeg godtar svakhetene ved og heller fokuserer på styrkene, fordi jeg får ikke noe ut av å savne alt det jeg ikke fikk. Jeg liker karakterene, jeg liker dynamikken, jeg liker spillet, jeg liker mystikken… jeg liker egentlig alt, men likevel savner jeg svært mye. Etter å ha spist en blodig treretters føler jeg meg fortsatt sulten etter mer, og håper fortsatt at han en gang klarer å gi meg den følelsen jeg fikk av Drive.

Gleder meg til gjensyn, men har lært meg en gang for alle å justere ned forventningene når det kan virke for godt til å være sant.